Fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger - til å ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem.
7a160a7b-5107-4470-88e3-5ee97e72b645.jpg
a3dd480b-e996-4f46-b6da-6650cde82fd0.jpg
204ae04a-7f3d-4bd8-ab47-f7815dfd2893.jpg
f81ebc29-f114-4634-bdc0-607c0191cc2f.jpg

Første møte med barnehjemmet

HÅP BARNEHJEMMET 1/6: Da vi besøkte barnehjemmet for første gang i 2011 var dette det eneste stedet som tok vare på byens mange gatebarn. Kapasiteten var sprengt, og de hadde 20 barn som delte på 4 soverom og 14 senger uten madrasser. Som et resultat av dette måtte de sove på tur. Barna ble ofte sendt hjem fra skolen på grunn av manglende skolepenger, eller ødelagte skoleuniformer.

Det som møtte oss da vi kom innenfor portene var likevel noe helt annet enn fortvilelse og desperasjon. Vi møtte en livsglede og varme vi aldri før har opplevd. Barna var takknemlige og glade for det lille de hadde, og de ansatte stilte opp og tok vare på barna som om det skulle være deres egne - til tross for at de ikke fikk betalt for jobben.

Gjennom venner og familie klarte vi å samle inn midler til å dekke skolegangen til de 15 barna som var i skolealder. Dette var starten på dagens sponsorordning.

bf383162-aaf2-4f12-a331-a7db67d1968b.jpg
5eb60712-bf77-44e4-88dc-60d0092b532d.jpg
f15b6401-1d25-4e7d-9c44-7e69424f8909.jpg
bd3c1705-bfde-43c9-bb71-335b05219885.jpg
2996beb1-08e7-4423-9587-8620c1af3203.jpg

Kjøp av egen tomt

HÅP BARNEHJEMMET 2/6: I oktober 2014 hadde vi betalt for utdanningen til barna på barnehjemmet i nesten 3 år. Vi så en utrolig fremgang hos barna, som ikke lenger stakk av like mye fra hjemmet da de hadde en ny stabilitet med skole hver dag og mat på bordet. Flere fikk også bedre og bedre resultater. Likevel følte vi at vi ikke gjorde nok, og at det ikke var en langsiktig og bærekraftig løsning med å betale leie for det lille huset som ble stadig trangere ettersom flere barn kom inn. Under en tur til Zimbabwe satt Thomas, Lene og Anita fra MCHP (Norge) og Question og Happiness fra MCHC (Zimbabwe) seg ned og la en plan: vi måtte bygge vårt eget sted der vi var uavhengige av huseier, og kunne utvikle et hjem som var i henhold til barnas behov.

Vi dro og så på en rekke ulike tomter, og til slutt falt valget på en 5000 m2 stor tomt i Mkoba 10, i en av ytterkantene til townshipen. Tanken bak var at barna da fortsatt ville være tett knyttet til lokalsamfunnet, og de hadde gåavstand til sin gamle skole og vennene sine.

I juni 2015 fikk vi de første bildene fra gravingen for fundamentet på vårt nye barnehjem, og vi var utrolig spente! Vår lille organisasjon som startet med 15 sponsorer skulle plutselig bygge hus!

dc8e49ee-70eb-4a0c-998f-c0b685a1f113.jpg
9af1453f-0d55-4523-b304-a4c26350231b.jpg
3d76241c-2a52-4e8f-b8db-8d09e884b8ea.jpg
9ca71adb-cfef-455d-861a-7e23a04b6db6.jpg
26c643e5-46b9-483b-bad3-dbed00957cbb.jpg
108d0c8f-2dc3-4d17-9c17-fc3392ec1799.jpg
45aaf166-6d6c-448d-b67c-babe0f37ab54.jpg
dfb9394f-5d69-48c4-aec5-6cd39a517bfb.jpg
772848ab-2c4d-43e3-baa7-81159394cff0.jpg

Utkastelsen

HÅP BARNEHJEMMET 3/6: Vi gikk inn i mai 2015 med enormt pågangsmot og motivasjon nå som vi endelig skulle starte på byggingen av det nye barnehjemmet vårt, men det tok ikke lang tid før vi plutselig sto foran en av de tøffeste utfordringen vår siden organisasjonen ble startet. Lederne av barnehjemmet, Question og Happiness, ringte oss plutselig en dag og fortalte at myndighetene hadde vært i kontakt med dem for å gi beskjed om at barna måtte ut fra det gamle huset de hadde bodd i siden 1996 fordi det ikke var et godkjent barnehjem. Etter lange diskusjoner frem og tilbake klarte de å strekke fristen til tre måneder før barna måtte ut. Samtidig hadde samtlige hus for gatebarna i byen blitt ødelagt etter en politirassia, og Question og Happiness hadde blitt ringt etter for å komme og ta seg av de 80 gatebarna som nå sto uten husvære - til og med de få gjenstandene og papphusene de kalte sine hjem hadde blitt ødelagt.

Plutselig var alt i ferd med å rakne foran øynene våre. Vi sto med en tom tomt med store planer om å bygge et velfungerende og bra barnehjem, men manglet 150.000 kroner for å ferdigstille det første huset. I tillegg hadde vi 80 hjemløse barn som trengte vår hjelp, i tillegg til 30 barn på det gamle barnehjemmet som ville bli kastet på gaten om tre måneder. På MCHP sitt krisemøte fant vi ut at det eneste vi kunne gjøre var å nå ut til vårt nettverk av venner, familie og støttespillere, og sammen prøve å gjøre noe. Vi startet å poste på Facebook under kampanjen MayWave sammen med våre venner i Champions4Children. Da vi våknet neste morgen fikk alle sjokk – halve beløpet var samlet inn! Sjokket ble enda større da selveste Bono fra det verdenskjente bandet U2 hev seg på MayWave kampanjen!

Vi tok det første spadetaket en senkveld i juni, vel vitende om at vi kanskje ikke kom til å klare å ferdigstille huset. Men, syv uker senere med iherdig innsats fra venner, familie, støttespillere, og ikke minst alle på bakken i Zimbabwe – så var huset innflytningsklart. Det var ikke et tørt øye på barnehjemmet da den minste gutten vår, lille Tatenda, klippet snora på barnehjemmet sammen med en av våre største beskyttere, og tidligere toppolitiker, Dr. Msipa.

f6f98f74-223b-444a-ad2e-bb78a858ef0c.jpg
a3f87cce-a954-4b76-a91c-846df5ea8803.jpg
e38f18c9-dd77-4d45-808c-2825ad1f9668.jpg
39730b3f-ee54-4111-889d-0fea26e72c03.jpg

Ingeniører Uten Grenser Norge

HÅP BARNEHJEMMET 4/6: Å se de første 10 barna flytte inn på det nye barnehjemmet var en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse. For første gang i livet sitt hadde de et uteområde hvor de kunne leke, de hadde egne senger, og trygge, gode fasiliteter. Et velkjent problem fra det gamle barnehjemmet var ustabiliteter i det lokale strøm- og vann-nettet. Selv om vann og strøm var innlagt, og man fikk dyre regninger hver måned for bruken, kunne man likevel gå 5 dager i uka uten. Da vi bygde barnehjemmet ønsket vi en langsiktig og mer lønnsom løsning, og startet derfor å undersøke hvilke muligheter vi hadde. Etter hvert fikk vi tips om å kontakte Ingeniører Uten Grenser Norge (IUG).

Til vår store overraskelse tok det ikke lang tid før de tok kontakt med oss, og et par møter senere skulle ingeniørene Karina og Jonas på oppdrag til barnehjemmet for å installere solcellepanel på det nye huset vårt. Etter en hel del krangling med tollen for å kunne importere solcelleanlegget fra Sør-Afrika, og to uker med installasjon kunne vi for første gang skru på lyset. Som det første i hele townshipen hadde huset vårt fått strøm gjennom vårt eget solcellesystem – og da alle andre hus var mørke av strømbrudd, lyste fortsatt huset vårt.

Dette var starten på et godt og tett samarbeid med IUG. Gjennom to nye turer har ingeniørene Joar og Mathias sørget for varmtvann gjennom solfangeranlegg, mens Hanne og William så på mulighetene for å løse vannproblematikken, samt det å hjelpe Håp-familiene med strøm og vann.

Vi ser frem til å fortsette samarbeidet med IUG for å hele tiden kunne bruke nye, gode løsninger i prosjektene, slik at vi sammen kan skape en bedre hverdag for de familiene og barna vi hjelper. Et av våre store prosjekter fremover vil bli et søppelsorteringsprosjekt for å kunne resirkulere søppel vi får fra lokalbefolkningen i bytte mot strøm og vann produsert med solenergi. Samtidig ønsker vi å sette i gang et læringsprogram for å spre kunnskap til lokalsamfunnet om viktigheten av å ta vare på omgivelsene, og finne en måte å benytte oss av den store mengden søppel som finnes gatelangs. En prosjektgruppe vil settes sammen til høsten, med målsetting om å lansere dette prosjektet våren 2019. Ikke bare vil dette føre til verdiskapning, arbeidsplasser og bedre levevilkår for lokalsamfunnet, men det vil også bidra til å bygge opp om og spre grønne verdier til de som deltar i prosjektene våre. Som vi gleder oss til fortsettelsen!

f65630d3-cd76-4eda-8d62-432328bbbf87.jpg
114e1ed5-89c1-4356-98f9-7814de6af3f7.jpg
5363e891-f059-4f5d-816e-245057448f00.jpg
cf20651b-9a62-4245-b6a4-f6d95c4711c0.jpg
2f49452b-0b11-4895-a697-5c50c25dc2b3.jpg
bcdee96f-a2b8-4fe2-a062-d307767fa694.jpg
c1c945af-ed07-4fb4-9bd4-b3e8a29f0892.jpg
542fb4f0-f2c3-43af-977c-05e8761c2309.jpg

Godkjennelsen

HÅP BARNEHJEMMET 5/6: Under åpningen av det første huset på barnehjemmet var vi overlykkelige over å endelig ha et trygt og godt hus til de mange barna våre. Likevel var det en utfordring som gnagde oss – i henhold til loven hadde dette huset kun plass til 10 barn, og halvparten av barna måtte derfor gå en lang vei hjem hver kveld for å kunne legge seg. Dette gjorde at gjengen vår ble splittet, og ikke alle tilbragte like mye tid på barnehjemmet. Vi hadde allerede noen innsamlede midler til å starte byggingen av hus nummer to, og satte derfor umiddelbart i gang prosessen med å få huset godkjent og registrert som et offisielt barnehjem. Lite visste vi om at dette skulle bli tidenes kamp som skulle ta hele 2 år, 6 måneder og 27 dager.

Da barna hadde flyttet inn i huset fikk lederne på barnehjemmet, Question og Happiness, plutselig beskjed om å møte i retten fordi de hadde hatt barn boende i et hus som ikke var registrert. Dette var en enorm psykisk knekk for både oss her i Norge, men spesielt for de som jobber i Zimbabwe; sammen hadde vi kjempet for å få et hus til de desidert svakeste i samfunnet, men opplevde å få kjepper i hjulene uansett hvor vi snudde oss. Lederne våre møtte opp i retten, motparten uteble - gang på gang. Rettssaken ble derfor utsatt og utsatt. Etter en 8 måneder lang kamp, med uendelig mange møter i rettssalen, slo dommeren fast at saken var avsluttet, og at prosessen med å få huset godkjent som et barnehjem skulle iverksettes.

Lettelsen over å vinne rettsaken var enorm. Papirarbeidet var allerede i orden, og vi var nå "kun" et møte i departementet fra å få papiret. Dette møte ble holdt tre ganger i året, men hadde sist blitt holdt i 2015. Vi begynte for alvor å kjenne på presset for å komme videre. Vi hadde lenge samlet inn midler for å starte byggingen av hus nummer to, og visste hvor viktig det var å vise sponsorer og støttespillere at pengene kom frem og gjorde nytte for seg. Pengene ble derfor stående på konto i lang tid, fordi vi var livredde for at de skulle gå til spille hvis vi begynte å bygge før det første huset var godkjent. Mens vi ventet på godkjennelsen gjorde vi diverse småprosjekter på tomta, som å bygge bålplass, lekeplass, kylling innhegning og grønnsakshage.

1. oktober 2017 bestemte vi oss imidlertid for at nok var nok. Vi kunne rett og slett ikke lenger sitte og se på at pengene fra sponsorer og støttespillere ble stående ubrukt på konto; eller det som verre var; vi kunne ikke fortsette å samle inn penger når vi ikke fikk brukt opp de vi allerede hadde stående på konto. Vi startet derfor byggingen av hus nummer to denne dagen.

4e042b41-10a5-42ce-b877-07b9aed82819.jpg
17bcfd99-7ec3-48a8-9806-432b9a33f3e4.jpg
58097947-9a6f-403c-a29c-e812e72a262d.jpg
7487cc5f-a1ea-49c6-9abe-1b8e6df089a9.jpg
d9564f4b-f411-4bbf-bc0a-37b0cb265028.jpg
9db7c231-beb6-4df5-94a5-4da479f42810.jpg
4a16f0f5-071f-49b2-acc9-76b03799a5ac.jpg
64b5923d-2381-4a34-adb6-6a202ae92953.jpg
77189465-dec8-422c-8daa-6f24a65bbfd9.jpg

Hus nummer to!

BARNEHJEMMET 6/6: 1. oktober 2017 tok vi det første spadetaket på det som skulle bli hus nummer to på barnehjemmet med store forhåpninger om å kunne feire jul i det nye huset. Jobben med hus nummer to begynte veldig bra, og det tok ikke lange tiden før grunnmuren var ferdig gravd og støpt. Men, herfra startet dessverre problemene.

Det skulle vise seg at det plutselig ble materialmangel i landet, samtidig som prisene tredoblet seg og den verste cashkrisen vi hadde opplevd siden vi startet å jobbe i landet ble et faktum. Vi ble derfor nødt til å forhåndsbetalte for å i det hele tatt ha mulighet til å få varer fordi butikkene måtte forskuddsbetale sine leverandører for å få sine varer. Midt oppi alt ble daværende president Robert Gabriel Mugabe avsatt som president, og landet var plutselig ustabilt i forhold til import av varer. Det var en lang runddans som viste seg å ta mye lenger tid enn vi først antok. Arbeiderne våre satt klare for å jobbe, men ble hindret av manglende materialer. Byggingen gikk derfor fremover med museskritt.

Den 5. mars 2018 fikk vi en svært positiv overraskelse midt oppi kaoset: endelig fikk vi beskjeden vi hadde ventet på – brevet som viste at barnehjemmet nå offisielt var godkjent etter zimbabwisk lov – noe som betydde at barna endelig kunne bo i huset på lovlig vis! Noen uker senere dro Thomas og Anita til Zimbabwe for å besøke prosjektene, og se det nybygde hjemmet. Det skulle vise seg at det var en del feil og mangler som måtte forbedres i hus nummer to – da store deler av huset ble oversvømt etter at Thomas tok sin morgendusj. Disse utbedringene er nå ferdigstilt, og vi venter bare på at helseinspektørene skal skrive sin godkjenning slik at barna kan bo her. I høst drar Ingeniører Uten Grenser igjen ned til Zimbabwe for å installere solcellepanel og solfanger på det andre huset vårt!

Barna våre på barnehjemmet har gått fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger til å nå ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem. Utenfor porten til barnehjemmet er situasjonen imidlertid en helt annen. 73% av Zimbabwes befolkning lever i det som betegnes som ekstrem fattigdom. Dette er også bakgrunnen for at vi i 2017 startet en rekke lignende tiltak for å også kunne bistå lokalsamfunnet, og per i dag har vi totalt 12 pågående prosjekter.