GATEBARNAS EGNE HISTORIER

Guttene på barnehjemmet har opplevd mer smerte og fortvilelse enn et ungt barn noensinne skal måtte trenge å takle. Takket være donasjoner fra våre sponsorer har de kommet seg vekk fra grusomhetene på gata og inn på et trygt og godt barnehjem. Her lærer de sakte men sikkert å legge fortiden bak seg, og fokusere på å skape en ny og bedre fremtid for seg selv. Noen av guttene har valgt å dele de sterke og hjerteskjærende historiene sine med oss. For deres egen beskyttelse har vi ikke lagt ved bilder av dem. 

Tafadzwa (15 år)
Mitt navn er Tafadzwa. Jeg er 15 år gammel. Da mamma døde flyttet jeg til pappa og min stemor. Noen ganger dro pappa til Sør Afrika for å jobbe, og jeg ble igjen med stemoren min. Hun misbrukte meg veldig, hun slo meg, gav meg altfor mange arbeidsoppgaver, og nektet meg mat. Jeg holdt ikke ut lenger, og rømte derfor til bestefar. Faren min kom tilbake fra Sør Afrika, og hentet meg hjem, men stemoren min stoppet ikke å misbruke meg. Jeg bestemte meg derfor for å rømme, og endte på den måten opp i Gweru sine gater. Her traff jeg noen gateunger jeg ble god venn med. De tok meg med til dagsenteret, hvor jeg fikk møte Mr Emmanuel Muchemwa, som spurte meg noen spørsmål om livet mitt. Han tok meg med til mor Ndou (Happiness), som spurte om jeg ville flytte inn på barnehjemmet. Jeg ble overlykkelig, for jeg likte meg ikke på gaten. Nå bor jeg på barnehjemmet, jeg går på skolen, jeg får mat hver dag, har klær, et tak over hodet, og mennesker jeg kan kalle foreldre, som faktisk bryr seg om meg. Nå ser jeg lyst på fremtiden.

Wilson (17 år)
Jeg heter Wilson, og er 17 år gammel. For tiden går jeg på videregående. Første gangen jeg kom til barnehjemmet var jeg en liten gutt. Nå har jeg blitt voksen. Å leve og bo på gaten førte meg seg utallige utfordringer. Ofte kunne jeg gå en hel dag uten å spise, andre dager kunne jeg finne mat. De større guttene mobbet meg, og startet å slåss med meg, for å få den maten jeg da hadde funnet. På vinteren var det verst å bo på gaten. Jeg hadde ingen varme klær, ingen tepper, og heller ingen ly for natten. Før foreldrene mine døde var livet mye lettere. Vi bodde landlig til, men det var mye bedre enn å leve på gaten. Grunnen til at jeg måtte dra hjemmefra var fordi ingen kunne ta seg av meg, og jeg måtte derfor slutte på skolen, mens nabobarna fortsatt gikk på skolen. Jeg møtte Mr Ndou (Question) i 2006 i Gwerus gater. Han snakket med meg, og bestemte at jeg fikk flytte inn på barnehjemmet. Her fikk jeg begynne på skolen, vi får næringsrik mat, og menneskene er så fulle av kjærlighet og omsorg. Jeg føler meg trygg på barnehjemmet, og vil takke alle som hjelper oss til å kunne bo her.

Edmore (14 år)
Jeg bodde på gaten i tre måneder, og livet var veldig vanskelig og tøft. Maten jeg spiste var ofte råttent brød og Sadza. Livet var ikke lett fordi jeg fant mat fra søplekasser og åt det. Andre gutter likte å mobbe meg. Tre måneder på gaten var et helvete for meg. Jeg rømte hjemmefra når moren min døde. Jeg kjenner ikke faren min. Tante var veldig røff, og hensynsløs og ukjærlig. Hun slo meg, og nektet meg å gå på skolen, mens hennes barn fikk gå. Jeg var som en slave i hennes hjem. Bestemor ville forsvare meg når tantes misbruk mot meg ble for mye. Da bestemor døde jaget tante meg vekk og sa jeg var en byrde for henne, og at jeg måtte dra og finne faren min sine slektninger, som jeg aldri engang hadde møtt. Jeg dro og haiket til Gweru. Her møtte jeg Mr Question Ndou på dagsenteret, og han gav meg et tak over hodet. På barnehjemmet får jeg gå på skolen, og jeg går nå i 6 klasse, og jeg får spise god mat. 

Piniel (16 år)
Mitt navn er Piniel Jani. Jeg er 16 år gammel. Da jeg levde på gaten hadde jeg ingen plass hvor jeg kunne sove, og jeg sov for det meste på fortau rundt omkring med andre gatebarn. Jeg hadde ingen til å lære meg om livet, og til å lære meg forskjellen på rett og galt. Jeg ville gjøre hva som helst, som jeg trodde var rett for meg, og noen av de tingene var veldig gale. Til tider mistet jeg kontrollen over meg selv, og jeg havnet ofte i bråk. Livet var vanskelig i byen, og jeg kan ikke forklare den smerten jeg gikk gjennom hjemme, og senere på gaten. Jeg rømte hjemmefra fordi stemoren min var voldelig og røff. Hun slo meg og virkelig hatet meg. Jeg vet ikke hvorfor mamma eller pappa ikke forsvarte meg, eller beskyttet meg. Den eneste utveien var å rømme hjemmefra og starte et nytt liv. Jeg var da 8 år gammel. Nå er jeg en stor gutt. Jeg gikk til dagsenteret med andre gatebarn, og Mr Question Ndou tok meg med til barnehjemmet etter at jeg fortalte han historien min. Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Centre vil jeg en gang i fremtiden bli noe. Jeg går på skolen, og jeg føler en ro og en fred ved å bo på barnehjemmet. Takk til alle som sponser oss på MCHC.

Siphosenkosi (15 år)
Mitt navn er Siphosenkosi Dube. Jeg er 15 år gammel nå. Moren min døde og jeg kjenner ikke faren min. Jeg bodde med bestemor, men hun var veldig slem. Jeg vil aldri glemme hvordan hun slo meg og lillesøsteren min, helt til naboen rapporterte det til politiet. Politiet hentet oss og jeg hadde sår over hele kroppen etter alle slagene fra bestemor, og hun torturerte meg mye. MCHC tok meg til klinikken, og jeg fikk medisiner. Mr Ndou og Mrs Ndou er nå mine foreldre fordi de tok meg hjem til seg da jeg virkelig trengte kjærlighet og omsorg, og ikke minst beskyttelse og trygghet. Da jeg først kom til MCHC kunne jeg verken lese eller skrive. Jeg hadde aldri gått på skolen. Noen ganger var jeg veldig flau i klassen, fordi alle de andre barna var rundt 5 år yngre enn meg. Nå har jeg akkurat gjort ferdig 7 klasse eksamen. Neste år begynner jeg på ungdomsskolen. Jeg vil takke Anita og hennes venner som betaler for at vi kan få gå på skolen, få bøker, uniformer og mat.

Luis (16 år)
Mitt navn er Luis Dimingu. Jeg er en 16 år gammel gutt. Da mamma døde bodde jeg hos bestemor. Likevel kom pappa og tok meg med til Harare. Der bodde jeg hos han og stemoren min. Stemoren min var slem mot meg. Min yngre søster og bror døde på grunn av uaktsomhet og tortur fra stemoren min. Jeg gikk på skolen, og etter skoletid måtte jeg gå og selge kokte egg på markedet. Denne virksomheten gikk ikke bra, og pappa og hans kone la skylden på meg for det. Pappa forandret seg, og begynte også å hate meg, han også. På grunn av grusomheten hjemme bestemte jeg meg for å rømme, og jeg ble boende på gatene i Harare, før jeg kom til Gweru. Her møtte jeg Emmanuel Muchemwa og Mrs Ndou som tilbudte meg å flytte til barnehjemmet. Livet på gaten var tøft, men likevel bedre enn å bo hjemme hos pappa og stemoren min. På Midlands Children Hope Centre går jeg på skolen, og jeg går nå på første året på videregående, neste år begynner jeg i andre klasse. Når jeg blir stor vil jeg bli doktor. Jeg vil gjerne takke alle de ansatte på MCHC for at de tar vare på gatebarna og barnehjemsbarna. Igjen, tusen takk.