Brevet fra Brain

Familiebakgrunn

Mitt navn er Brain Dzingai. Først og fremst vil jeg takke for at jeg får muligheten til å dele min historie med deg. Jeg har skrevet dette for å vise et bilde fra bakgrunnen min, og til hvor jeg er i dag.

Jeg ble født i Shurugwi, som er en landsby i Zimbabwe. Jeg er nest yngst av seks søsken - en søster og fire brødre. I dag kan jeg såvidt huske hvordan livet var med to foreldre. Siden foreldrene mine ikke hadde jobb var de bønder på landsbygda for å brødfø familien. For å ha råd til skolepenger pleide pappa å gjøre diverse jobb på skolen - betalingen var at barna fikk gå på skolen.

I 2008 ble mamma syk. Jeg var 12 år på dette tidspunktet. Selv om jeg var ung husker jeg hvordan hele familien slet. Jeg kan ikke forklare hvordan dette opplevdes. Hele familien hadde håpet om at det skulle gå bra, men året etter døde hun etter flere måneder lidende i sengen. Søsteren min giftet seg. En av brødrene mine klarte ikke å fullføre skolen. De andre fullførte, men med dårlige resultater. Brødrene mine dro etter hvert til andre land for å prøve å overleve. Jeg og lillebroren min ble igjen hjemme med pappa, som var 67 år gammel.

Da mamma døde ble alt endret. Pappa hadde ikke lenger tid til å jobbe på skolen, fordi han måtte ta seg av ting hjemme. For at jeg skulle fullføre skolen måtte pappa selge grønnsakene han produserte. Jeg pleide å studere ekstra hardt på skolen slik at jeg kunne hjelpe pappa med gårdsarbeidet i feriene. Det var ikke tid til å lese i feriene fordi vi måtte fokusere på å dyrke mest mulig, slik at produksjonen ble bra, og vi kunne brødfø oss selv. Heldigvis klarte jeg å fullføre skolen.

Fra landsbygda til byen

Etter grunnskolen ville jeg fortsette på videregående. Det krevde enda mer skolepenger, noe pappa ikke klarte. Rektor på skolen sa jeg kunne bo hos hennes mamma i Gweru, slik at jeg kunne fullføre skolen. Hun søkte stipend til meg, og håpet det skulle løse seg. Jeg flyttet fra landsbygda og startet livet i Gweru hvor jeg gikk på skolen. Noen få måneder senere kom brevet fra skolen - stipendet var avslått. Jeg måtte slutte på skolen. Ingen kunne gjøre noe, og jeg prøvde å finne en løsning.

Moren til rektoren min på ungdomsskolen hadde et ganske annerledes syn og fremtreden på alt jeg gjorde den tiden. Når jeg tenker på hvordan jeg skal prøve å forklare hvordan det var å bo der får jeg så dårlig samvittighet ovenfor meg selv for at jeg lot meg selv bo der. Alt jeg kan si er at jeg konstant gråt inni meg. Flere ganger tenkte jeg på å slutte på skolen, men det gjorde enda vondere - jeg måtte bare holde ut. Hver gang jeg ønsket å gi opp prøvde jeg å si til meg selv at jeg har en drøm.. men likevel hadde ting begynt å bli såpass dårlig på det tidspunktet. Ting ble verre, og da hun nektet meg å lese på kveldene, så klarte jeg ikke mer. Skolen var det eneste som hadde holdt meg oppe, og hvis jeg ikke kunne leve på drømmen klarte jeg ikke mer.

Jeg sa farvel til moren til rektoren, og dro for å bo hos venner. Det tok ikke lang tid før det ikke gikk lenger - jeg hadde jo ingenting å leve av. Livet i byen var hardt, og jeg var konstant stresset over neste dag. Jeg bestemte meg for å prøve å finne et barnehjem - kanskje de ville ha meg. Hver morgen gikk jeg på kontorene i byen og spurte om hjelp. Jeg brukte uker på dette, men til ingen nytte. Vennene mine prøvde å hjelpe til det de kunne, og jeg fikk sove der innimellom.

Barnehjemmet

I august 2015 skinte solen. Mens jeg gikk i byen møtte jeg Mr og Mrs Ndou. Jeg fortalte situasjonen min til dem, og de tok meg til barnehjemmet. Selv i dag vet jeg ikke hvordan jeg kan forklare hvordan livet mitt endret seg da jeg kom til barnehjemmet. Alle sorgene mine ble borte, og jeg hadde ingen utfordringer. Jeg fikk klær, mat, skolepenger og alt jeg trengte. Jeg kunne gå tilbake til skolebenken og jobbe hardt nok til å ta igjen de andre.

I november 2016 skrev jeg min siste eksamen på videregående, og jeg sto. Jeg var så glad og stolt da jeg fikk bevisene. Hele 2017 levde jeg lykkelig på barnehjemmet. På slutten av året søkte jeg universiteter i Zimbabwe, men konkurranser var for stor til å komme inn på det jeg ønsket - medisin. Jeg kom til slutt inn på Texila American University i Zambia, hvor jeg nå studerer farmasøyt. Jeg lover at jeg skal studere hardt, og drømmen min er at jeg skal kunne jobbe for å endre levekårene til familien min, ved å jobbe for samfunnet og landet mitt!

Takknemlighet

Dette er historien min kort fortalt. Når jeg først har muligheten ønsker jeg å takke alle som har kommet inn i livet mitt og støttet meg slik at jeg har kommet dit jeg er i dag. Tusen takk til alle lokalt og internasjonalt. Livet mitt på universitetet er takket være den støtten jeg får fra dere. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle kunne studere på dette nivået, men støtten og omsorgen fra dere har gjort det mulig. Til alle som har og som fortsatt støtter meg, til dere jeg har møtt, og dere jeg enda ikke har møtt, vil jeg si: Måtte dere få fantastiske liv og jeg er dere evig takknemlig. Deres kjærlighet er evig. Med deres støtte håper jeg å en dag kunne fullføre drømmen min. Tusen millioner takk!!!

Beste hilsen
Brain Dzingai