Nesbyen Gir Tilbake fekk ei rørande overrasking og Marius (14) vann 10 000 kroner (Hallingdølen, 04.09.22)

Klar ferdig gå! 1000 ender er sleppt laus i Rukkedøla, kven kjem fyrst til målstreken? Foto: Evy Myhre

Det var spenning ved startstreken då det årlege andeløpet i Nesbyen vart arrangert i helga.

Lite vatn i Rukkedøla gjorde at dei måtte sette i gang store tiltak. Lene Tollefsen Rodegård er hjernen bak Nesbyen Gir Tilbake, ho fekk seg ei rørande overrasking.

Det var action i Elveparken i Nesbyen laurdag. Det årlege andeløpet med kaffi og kakesal, heile 90 flotte premiar som var donert av lokale bedrifter, god underhaldning med konsertar og dans. Kort samanfatta; ein real folkefest.

Lene Tollefsen Rodegård fortel at dei har hatt sine hinder i vegen før andeløpet kunne gjennomførast i år.

– Rukkedøla låg omtrent turrlagt og det ville bli vanskeleg for dei 1000 endene å symje nedover elva, fortel ho.

Løysingsorientert

Men denne dama og hennar gode hjelparar visste råd.

– Med god hjelp av Ole Spildrejordet og Vidar Gjestemoen, vart det fylt opp 80 sandsekkar som vart brukt til å demme opp vatn som dei slapp då endene var sleppt frå startstreken. Og Hafslund Eco har stilt opp med å sleppe litt meir vatn i elvedraget, seier Rodegård.

Hallingdølen fekk vera med på det store andesleppet, oppe ved startstreken ved museet. Eirik Thorberg var den som styrte løpet nede i elva. Nils Rodegård var løpsleiar frå land og drosjesjåfør for både hjelparar og ender. Dei hadde med seg gjetargutar og gjetarjenter som sprang langs elva nedover med raker, og hjelpte endene med ein liten dytt om dei skulle sette seg fast.

Det vart spennande når endene nærma seg målstreken, og to ender kniva om sigeren.

– Den heldige vinnaren av den nette sum på 10 000 kroner, er Marius Skovhus Skulason, roper konferansier Jan Erik Jansen Thorberg.

Konkurransen er slik at du må vera til stades under andeløpet, og vinn du så har du ein time på å bruke pengane i ein av dei lokale butikkane i Nesbyen. Det var Skulason.

And the winner is: Marius Skovhus Skulason, her saman med arrangør Lene Tollefsen Rodegård. Foto: Evy Myhre

Ny telefon

Kva vil du gjere med pengane? spør Thorberg.

– Det blir ny telefon, svarar den 14 år gamle vinnaren.

Og som sagt så gjort. Då me møtte han litt etter, heldt han ein flunkande ny iPhone 13 i handa.

Lene Tollfsen Rodegård var med i butikken for å bruke premien. Det vart ein flunkande ny IPhone13 for Marius Skovhus Skulason på 14. Foto: Privat

Marius Haugen Garnår (3 år) og gommo Mai Iren Thorsø ventar på premieutdelinga. Dei visste ikkje då at det var hans and som skulle symje som nummer to over målstreken, at vesle Marius skulle reise heim med ei Kenwood kjøkkenmaskin. Spørst om han skal heim å bake med gommo no. Foto: Evy Myhre

Kanskje han blir kokk eller bakar

Marius Haugen Garnås på 3 år sikra seg andreplassen og fekk ei splitter ny Kenwood kjøkkenmaskin med seg i barnevogna. Spørs om det blei baking på han og gommo når dei kom heim.

Kusinene Mathilde og Oda Fekene tok seg av dansen på andeløpe på laurdag. Det strøymde til med fleire ungar som ville BLI MED, det passa jo bra når det var akkurat denne dansen dei dansa. Foto: Evy Myhre

Mathilde og Oda Fekene hoppar og dansar på scenen, og dei andre ungane dansar med. Bli med-dansen var det mange som kunne, tydelegvis. Foto: Evy Myhre

Roseutdeling til artistane. Frå venstre Målfrid Breivik, Sarah Sandanbråten, Jostein Huseby og Tuva Huseby, bak står Nils Rodegård i grøn genser. Foto: Evy Myhre

Musikk og dans

Under heile arrangementet var det underhaldning. Ein god variasjon av song, dans og artige kommentarar. Elisabeth Walker, Målfrid Breivik, Tuva Huseby, Jostein Huseby og Sarah Sandanbråten stod for musikken. Dansinga tok kusinene Mathilde og Oda Fekene seg av, når dei hoppa opp på scenen og drog i gang Bli Med-dansen.

1000 ender i elva, og ei and vaklande rundt på steinmuren. Foto: Evy Myhre

Folk koser seg i finvêret, både store og små. Foto: Evy Myhre

Ingrid Vestheim (til venstre) og hunden Millie, har tatt med seg Hilde Vestheim (framme til høgre) på andeløp. Millie såg ut til å vera mest opptatt av kva matmor hadde på tallerken sin. Foto: Evy Myhre

Heile dagen myldra det av folk, som kosa seg med kaffi og kaker. Ingen ringare enn Direktøren sjølv, Ivar Thoen, sørga for at det til ei kvar tid var nok kaffi på kannene.

Ei uventa gåve

Det nærmar seg slutten, og Aud Helen Solberg hentar mikrofonen. Solberg er president i Nesbyen Lions Club, og ho har eit viktig ærend. Ho roper opp initiativtakaren, Lene Tollefsen Rodegård.

Saman stod dei to der oppe. Rodegård visste ikkje på dette tidspunktet at ho om få minutt skulle stå med skjelvande stemme og tårer i auga og takke Lions for ei utruleg gåve på heile 70 000 kroner.

Lene Tollefsen Rodegård (til venstre) skalv i stemma og tårene trilla. Men ho var ikkje lei seg. President av Nesbyen Lions Club, Aud Helen Solberg (til høgre), hadde akkurat overrekt ein sjekk på 70 000 kroner til Rodegårds prosjekt Nesbyen Gir Tilbake. Ikkje rart det kom nokre gledestårer. Foto: Evy Myhre

Lions er ein av dei store støttespelarane i prosjektet, og i år ville dei gje meir enn vanleg.

– Det er fordi dette er ei av dei få innsamlingane der pengane går akkurat dit dei skal. Det er stas å støtte sånne prosjekt, fortel Bjørn Gulbrandsen.

Nydelege tonar frå Tuva Huseby med songen Both sides now, ei fin avslutning for årets Nesbyen Gir Tilbake.

Lene Tollefsen Rodegård har mange flittige hjelpere, her sorterer dei vinnarane av dei flotte premiane. Foto: Evy Myhre

Korleis har det gått i dag?

— Eg er overvelda, går ikkje an å få landa på mange dagar etter dette, svarar Lene Tollefsen Rodegård.

– Me har rokke å ta ei rask fyrste teljing, og me har bikka 170.000 kroner. Det er heilt utruleg. Og den mest uventa og fantastiske gåva frå Lions, eg begynner å grine att. Dei har vore med og støtta oss i ni år no, og godt og vel 180.000 kroner har dei putta inn i prosjektet gjennom åra. Når dei no gav oss ei så stor gåve, har dei hjelpt oss med over 250.000. Eg er så rørt over dette, dei er ein fantastisk støttespelar.

— Har de nokon plan for kva pengane skal gå til denne gongen?

– Det skal gå til eit samfunnssenter der lokalbefolkninga skal få hjelp til å kunne klare seg sjølve. Det blir klasserom, workshop, matlagingskur og helsestasjon for kvinner, blant anna. Me håper å vere klare til å begynne bygginga etter nyttår, fortel Rodegård.

– Eg er så audmjuk og takksam for kor gåvmilde bedrifter og privatpersonar er, og for all arbeidskraft alle stiller opp med.

Fra 13 til 140 barn på skolen

Dette er et av de aller første bildene vi postet etter å ha registrert organisasjonen vår i Brønnøysundregisteret for 10 år siden.

Vi er utrolig stolte over at disse gutta i dag studerer for å bli mekaniker, elektriker og byggmester. De har alle flyttet ut av barnehjemmet og er godt på vei inn i de voksne sine rekker. Vi kunne virkelig ikke vært mer stolte over hvor langt de har kommet. I tillegg er vi utrolig stolte over at vi i dag har 140 barn på skolen, takket være alle våre fantastiske sponsorer som sørger for en stabilitet og forutsigbarhet som gjør at vi kan ta inn så mange barn på skolen.

En av våre desidert viktigste støttespillere er deg som sponsor! Den forutsigbarheten du gir organisasjonen hver måned som pengene trekkes fra kontoen din er selve grunnmuren i alt vi gjør. Dette definerer hvor mange barn vi kan sende på skolen hvert eneste år, og det gir også muligheten til at 8 fantastisk flotte lokalt ansatte zimbabwere har en jobb å gå til hver eneste dag. Det bidrar til at de har muligheten til å ta vare på sin egen familie, og sørge for at hverdagen går rundt.

Akkurat nå har vi likevel 12 barn på venteliste for å kunne begynne på skolen, men før vi kan ta de inn trenger vi å få flere sponsorer med oss på laget! Har du, eller kjenner du noen som har muligheten til å hjelpe til? Det kan være 10 kr, 50 kr, 200 kr eller et helt annet beløp - alt ut fra hva som passer for deg. Da kan du melde deg som sponsor gjennom denne linken.

Hjelper barna til å blir noe (Randstad 08.04.22)

«Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt”. Dette er mottoet til sykepleier Lene Tollefsen Rodegård. Hun har fått til store ting for gatebarn i et av Afrikas fattigste land, Zimbabwe. Til sommeren skal hun jobbe for Randstad Care på Jevnaker.

Født og oppvokst på Nesbyen, var det ingen selvfølge at ferden skulle gå til et av Afrikas sørligste land, nemlig Zimbabwe. Utdanningsløpet gikk fra hestelinje på videregående via naturforvaltning til fullførte sykepleiestudier. Innimellom ble det noen utenlandsturer. For eksempel ble en del av sykepleierstudiet tilbrakt i Australia. Men det var ingen grunn til å stoppe der. Med videreutdanning i rehabilitering, internasjonalt sosialt arbeid og Afrika-studier bar det ut i verden for alvor. Planen var New York. Det ble i stedet Zimbabwe. Og da var det gjort.

Gjennom prosjektet Midlands Children Hope Project, har hun gitt hundrevis av barn tryggere oppvekstmiljø og mulighet til å skape seg en fremtid i townshipen Mkoba utenfor byen Gweru, i Zimbabwe. I periodene hjemme i Norge tar hun oppdrag som sykepleier. 

Hvorfor sykepleiestudiet?

– Jeg fikk min første jobb i helsesektoren, på sykehjem, da jeg var 14 år. Da jeg senere skulle velge utdanning, var det veldig naturlig å gli inn i sykepleien. Det var ikke noe annet som egentlig fristet, og jeg visste at jeg ville fikse helsefaget. Min eldre søster er sykepleier og backet meg på valget, forteller Lene. 

Lene har etter hvert blitt godt kjent med vikarbyråverdenen. Tidligere var studenttilværelsen en fin måte å kombinere prosjektet i Zimbabwe med livet hjemme i Norge. Det har derfor blitt en del videreutdanning. Etter å ha begynt å jobbe i byrå har hun fått enda mer fleksibilitet og muligheten til å balansere prioriteringen mellom prosjektet i Zimbabwe og jobb her hjemme. Når bunken med regninger blir for høy er det jobben som troner først på listen. 

Som nyutdannet sykepleier hadde Lene fast jobb på Nesbyen. Det fungerte likevel fint fordi arbeidsgiveren var så fornøyd med arbeidsinnsatsen at de ga henne fri når utferdstrangen ble for påtrengende. 

Drømmen om å reise

Og som for oss andre, har veien blitt til mens hun har gått. Med fast jobb på Nesbyen og en arbeidsgiver som stadig tilbød kurs, videreutdanning osv, var det ikke lett å rive seg løs. Men følelsen av å gro fast kom snikende. Noe måtte skje.

– Planen var å reise til New York og jobbe som sykepleier der, det hadde jeg alltid hatt lyst til, sier hun. Den drømmen viste seg å bli “drept” av papirmøllen man må gjennom for å kunne bo og jobbe i USA. Samtidig kom hun tilfeldigvis over muligheten til å drive frivillig arbeid i Zimbabwe.

– Da tenkte jeg, hvorfor skal jeg ikke gjøre det i stedet, sier hun.

Fra Nesbyen Til Mkoba

Som sagt, så gjort. Hun dro til Midlands og byen Gweru, som har ca 200.000 innbyggere og ligger forholdsvis midt i landet. Noen kilometer utenfor byen ligger townshipen Mkoba. Der finnes Midlands Children Hope Project. Gjennom prosjektet har man bygd opp et barnehjem med to barnehjemsbygg, grønnsakshage, lekeplass, fotballbane, vannhull og hjemmelagd utegym for 20 tidligere gatebarn. I tillegg finnes et dagsenter for gatebarn i byen Gweru. Prosjektet betaler også for 118 barn på skolen, gir mikrolån til 40 familier, driver en 4H lignende klasse for 67 barn, og har totalt 12 pågående prosjekter. Et av poengene er å få gatebarna, som det er mange av, vekk fra gatene og inn i prosjektets hjelpetiltak. Et annet er at lokalbefolkningen skal bli i stand til å greie seg selv.

To andre nordmenn hadde vært der tidligere. De hadde allerede på det tidspunktet Lene kom til Zimbabwe første gangen, etablert organisasjonen i Norge. I dag er det Thomas, Anita og Lene som driver det fra Norge, med jevnlig besøk til Zimbabwe. I Zimbabwe er det åtte lokalt ansatte som har ansvar for daglig drift av barnehjemmet, dagsenteret og de andre prosjektene. Disse får symbolsk lønn. I tillegg får de andre goder fra prosjektet, som for eksempel støtte til skolegang for barna sine, medisinsk hjelp når de trenger det og de inkluderes i alt som skjer på barnehjemmet og ellers i prosjektet.

Fattig og rik

Hvordan opplever du det å skulle leve i rike Norge etter å ha sett fattigdommen i Zimbabwe?

– Det er det vanskeligste. Jeg har to ekstremt forskjellige liv. Der bor jeg i townshipen uten strøm og vann, i Norge har jeg hus og alt jeg trenger. Første gang jeg kom hjem tenkte jeg hvordan skal jeg greie å leve i Norge igjen? Kontrasten ble veldig stor, våre problemer her ga ikke mening, forteller hun. 

– Var det snakk om å gå ut med venner i Norge, tenkte jeg straks at “en øl på byen her er en måned med ris på barnehjemmet”. Jeg vurderte å bare pakke sammen her i Norge og flytte ut på gata i Zimbabwe. Nå har hun et mer balansert syn på det hele. – For at jeg skal kunne hjelpe dem må jeg være i det samfunnet som kan gi penger til driften i Zimbabwe – nemlig Norge. Det hjelper ikke at jeg distanserer meg fra det norske samfunnet hvor folk har råd til å gi oss økonomisk støtte, erkjenner hun. 

Gavmilde nordmenn

Den viktigste jobben hun gjør for prosjektet i Zimbabwe i de periodene hun er i Norge, er nemlig å skaffe penger til driften. Disse pengene kommer fra gavmilde nordmenn og norske bedrifter. De små beløpene blir mye når mange nok gir.

– Nesbyen, der jeg er fra, har 3 300 innbyggere. Der arrangerer vi, i samarbeid med lokale aktører, et andeløp og konsert hvert år. Folk kjøper en plastikkand, som så settes ut i den lokale elva. Første and i mål lenger ned i elva vinner. Rundt 100 fantastisk fine premier blir hvert år gitt av lokalt næringsliv. Lene og resten av gjengen hennes har gjennom dette arrangementet alene fått inn 1,3 millioner kroner til prosjektet. 

– Nå har vi et fundament økonomisk sånn at vi klarer å holde de 12 pågående prosjektene vi driver i gang, forteller hun. Planene framover er å bygge et nytt samfunnsenter, hvor hele lokalsamfunnet skal kunne få kunnskap, veiledning, hjelp og støtte til å klare seg selv. Pengeinnsamlingen til dette pågår nå. Det er nemlig et prinsipp for Lene og resten av gjengen at pengene skaffes først, deretter settes prosjektet i gang. 

De største inntrykkene

Hun begynner å fortelle om Tatenda, en liten gutt hun ble kjent med første gangen hun var i Zimbabwe. På dagsenteret for gatebarn opplevde de at ungene begynte å stjele mat. – Det er uvanlig, og vi lurte på hva som skjedde. Men ingen av barna ville fortelle. 

Snart kom det for dagen at de stjal mat til Tatenda på fire år. – Han var kastet ut på gata av foreldrene sine. Han var den yngste gategutten og de andre var redd for å fortelle oss om han. De visste ikke hva som ville skje fordi han var så liten, forteller Lene. 

– Tatenda var like stor, eller liten, som min eldste nevø hjemme; Lars Olav. Jeg kjente på den urettferdigheten det er at de levde så forskjellige liv. Mens Lars Olav fylte opp gulvet på rommet sitt med leker, hadde Tatenda aldri hatt en leke. Han gjorde skikkelig inntrykk på meg og da skjønte jeg at arbeidet vårt har en veldig mye større betydning. Tatenda hadde ikke overlevd på gata hvis han ikke hadde kommet inn på barnehjemmet. I dag er han snart ungdomsskoleelev, kåret til skolens beste mange ganger og har det fint, forteller Lene.

Hjelp som nytter

Så forteller hun videre om en familie de kom over da det lokale barnevernet tok kontakt. Familien bestod av til sammen 10 barn og 2 voksne som levde i ytterste fattigdom.

– De levde i en bitteliten jordhytte, det var ikke mat, ungene hadde åpne kjøttsår på kroppen på grunn av manglende hygiene og lå apatiske og utslitte på bakken. Vi måtte gjøre noe.

De ga faren i familien jobb i grønnsakshagen på barnehjemmet. Betalingen var ikke penger, men grønnsaker og kunnskap. Barna ble sendt på skolen, mor var hjemme med de to minste. Neste steg var å kjøpe frø og annet utstyr, slik at de kunne dyrke opp en grønnsakshage hjemme, under tett oppfølging. 

– Den forandringen familien har gjennomgått er ekstrem. Nå har de bygd opp flere jordhytter, ett murhus og har fått mange geiter og høner. Sist høstet de 1,25 tonn mais og åtte 20-litere med peanøtter fra grønnsakshagen sin. Barna er best på skolen og får medaljer for det ene og det andre. I dag betaler vi kun skolepenger forklarer Lene.

Det som er enda bedre er at dette har gitt ringvirkninger lokalt. Naboene kommer og spør hvorfor er din kål så fin? Dermed blir de rådgivere i grønnsakdyrking og hagestell for alle andre i landsbyen. De ligger i forkant og planlegger for år framover, de har test-hage for å finne ut hva de kan dyrke neste år og hva som skal til for at den nye avlingen skal bli bra. 

Lån til selvhjelp

– Utviklingen til denne familien er bakgrunnen for at vi nå gir andre familier 100 dollar i startlån for at de skal bli selvstendige. Først må de gå kurs. De kan selv velge hva de ønsker å starte med: flette kurver, sy duker, lage mat osv. Noen driver lunsjsted i byen, andre selger fantastisk kunst. Ofte har de god formening om hva de vil, men vi ser at det ikke alltid er det smarteste valget. Da rådgir vi. Har du aldri sydd før, så skal du kanskje ikke begynne med det, men er du god til å bake kan du heller begynne der. Men stort sett har alle en egen grønnsakshage der de dyrker mat til seg selv. 

Nå er Lene snart på vei til Zimbabwe igjen. – Jeg jobber nå til første april i Norge og så drar jeg nedover for en forholdsvis kort periode. I sommer jobber jeg gjennom Randstad Care på Jevnaker omsorgs- og rehabiliteringssenter. Til høsten er planen å dra ned igjen og bli over en lengre periode. 

Planen er å være mest mulig i Zimbabwe når det er vinter i Norge, og å jobbe i Norge om sommeren. 

– Jeg har jo lån på bil og bolig som alle andre, og alle faste utgifter må jo betales når jeg er i Zimbabwe og ikke har lønn. 

Vikar og bistandsarbeider

Dette året blir et prøveår for å se hvordan det fungerer og kombinere bistandsarbeid i Zimbabwe og vikaroppdrag i Norge. Vi krysser fingrene for at Lene lykkes med kombinasjonen. Da kan flere av barna i townshipen lykkes med, en gang i fremtiden, å bli noe. Slik som 16 år gamle Piniel, som sier dette på nettsiden til Midlands Children Hope Project:

Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Project vil jeg en gang i fremtiden bli noe.

Sjekk ut artikkelen på Randstad sine sider her.

Har fått inn 1,2 millionar: – Eg er så utruleg takksam og imponert over sambygdingane mine (Hallingdølen 06.09.21)

Lene Tollefsen Rodegård og Eirik Reime Torberg sende fleire hundre gule endar nedover Rukkedøla laurdag. Foto: Mona N. Stensvold

Lene Tollefsen Rodegård er imponert over sambygdingane. Laurdag fekk ho inn over 105 000 kroner til Midlands Children Hope Project.

Det har vorte ein tradisjon med andeløp og konsert i Nesbyen kvar haust. Bak arrangementet står Lene Tollefsen Rodegård og hennar gode hjelparar. Sidan ho fyrst reiste til Zimbabwe i 2013 har ho engasjert seg for å hjelpe fattige og gatebarn i det afrikanske landet. Ho er ein av tre som står bak organisasjonen Midlands Children Hope Project, som får inntektene frå arrangementet.

– Det er overraskande mykje folk i dag. Det går heldigvis greitt å halde avstand når me er utandørs og har parken, sa Rodegård før ho starta det som for mange var dagens høgdepunkt; Andeløpet.

Mykje folk hadde funne vegen til parken i Nesbyen sentrum laurdag. Foto: Mona N. Stensvold

Konseptet er enkelt, du kjøper «lodd» på ei badeand. I år vart det seld 656 andelodd Desse er nummererte og blir sleppt ut i Rukkedøla frå området ved Hallingdal Museum. Så «kappkøyrer» dei nedover elva til mål i elveparken i sentrum.

Hillman Hunters var nokre av musikarane som stod på scena i parken. Foto: Mona N. Stensvold

I år var konserten flytta frå kulturhussalen ut i parken. Det kan bli fast.

– Det blir så god stemning med livemusikk her, og folk kosar seg i sola. Før har eg prøvd å få med nokre meir kjende artistar, men det er minst like bra med dei lokale. Dei er skikkeleg flinke!

Vassmangel og andedrama

Ein tørr sommar skapte utfordringar for arrangørane. Det er lite vatn i Rukkedøla og nede ved målområdet stod vatnet nærast stille før løpet.

– I går kveld kom Vidar Gjestemoen frå brannvesenet og sa; me fiksar det. Han har demma opp vatn i Rukkedøla lenger oppe og har lagt ut slange for å hjelpe til om det ikkje var nok. Nesningane er heilt utrulege når det gjeld å stille opp, seier Rodegård.

Vidar Gjestemoen i brannvesenet hjelpte til med litt meir vatn når endene stoppa opp i elva. Foto: Mona N. Stensvold

Litt nødhjelp på slutten med ein vasslange i elva måtte til for å kåre ein vinnar. Gjestemoen har sjølv vore i Zimbabwe i samband med ein dansefestival dottera og ei dansegruppe var med på for nokre år tilbake. Han er imponert over arbeidet.

Vidar Gjestemoen i brannvesenet måtte i aksjon og hjelpe endene med litt ekstra fart på veg mot mål. Foto: Anna Huseby

– Det er veldig bra det arbeidet ho gjer, så det var ikkje vanskeleg å hjelpe til litt i dag, sa han.

366,64 kr kvar

Sidan Rodegård starta prosjektet i 2014 har det kome inn over 1,2 millionar kroner frå Nesbyen åleine. Det er 366,64 kroner per innbyggar, før årets sum på vel 105 000 kroner er sett inn i reknestykket. Ho blir rørt når ho tenkjer på givargleda i heimbygda.

– Eg er så utruleg takksam og imponert over sambygdingane mine. Det betyr så mykje at dei stiller opp og bidrar slik, frå bedrifter som gir gåver til dei som hjelper til med arrangementet og dei som gir, seier ho.

- Næringslivet i Nes har vore så positive, alle har sagt ja, seier Lene Tollefsen Rodegård. Her i lag med konferansier Jan-Eirik «Jansen» Thorberg. Foto: Mona N. Stensvold

Totalt var det 69 store og små premiar til årets løp. Hovudpremien på 10 000 kroner må vinnaren bruke hos næringslivet i Nesbyen i løpet av ein time.

Til Norge

Etter åtte år og 19 turar til Zimbabwe ser ho at behovet for hjelp er stort. Pandemien har gjort ein tøff tilvære endå tøffare for mange av dei. Ifølge Rodegård har dei på det verste delt ut meir enn 90 krisepakker med mat, såpe osv. i veka. Støtteordningar eller offentleg hjelp finst ikkje.

– Veldig mange seier dei har valet mellom å gå ut og forsøke å tene nok pengar til å brødfø familien den dagen, og då potensielt få korona. Eller dei kan bli og følge alle koronarestriksjonar, men då risikere å døy av svelt, fortel Rodegård.

Dei siste åra har den store draumen vore å kjøpe ei ny tomt der dei kan bygge eit samfunnssenter. Der vil dei ha klasserom, utsalsstad, helsestasjon, frøbank, resirkuleringsprosjekt og arrangere workshops. Førebels tek papirarbeidet mest tid.

– Men målet er at det skal bli eit slags innovasjonssenter i lokalsamfunnet der alle som vil starte noko eige kan kome og få hjelp og rettleiing, og der vi kan koordinere alle prosjekta våre frå, seier ho.

Lene Tollefsen Rodegård og Eirik Reime Thorberg brenn for å gi ungane i Zimbabwe ein best mogleg kvardag. - Eg håpar verkeleg me får dei til Norge på Norway Cup i løpet av eit par år, seier Thorberg. Foto: Mona N. Stensvold

Per Olav Roe (t.v) og Stein Haga slepper endene ut i Rukkedøla før starten på andeløpet. Foto: Eirik Reime Thorberg

Fra Tomb til Zimbabwe (Tombbandet, nr 1, mai 2021)

Lene på Håp-klasse eventet hvor alle elevene får presentere prosjektene sine for foreldre og familie.

«Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt!»
For Lene endte veien fra Tomb i Zimbabwe

Det er mottoet til Lene Tollefsen Rodegård fra Nesbyen. I 2005 begynte hun på hestelinja, etterfulgt av naturforvaltning for å få studiekompetanse. Deretter ble det sykepleien i Fredrikstad, med femte semester i Australia. Veien videre har vært spennende. I dag står hun i ledelsen for et stort hjelpeprosjekt, en non-profit organisasjon, i Zimbabwe, Midlands Children Hope Project (MCHP).

Videreutdanning innen rehabilitering, internasjonalt sosialt arbeid i Sør-Afrika og bachelor i Afrikastudier førte Lene etter ulike spennende oppdrag til frivillighetsarbeid i Zimbabwe. Plutselig var hun på vei til et av verdens fattigste land. – Da en hjemmesnekret kassebil rullet inn på flyplassen for å hente meg, ante jeg ikke hvordan denne turen skulle forandre livet mitt, forteller Lene.

Noen av gatebarna og Lene på dagsenteret hvor de kommer for en pause fra vanskelighetene. De får varm mat, muligheten til å vaske seg selv og klærne, men mest av alt får de muligheten til å slappe av, leke og bare være barn.

Sult og fattigdom - livsglede og håp

Forventningene om fattigdom, sult og elendighet ble oppfylt. Jeg så og hørte historier jeg ikke ville tro var sanne. For mens vi her hjemme kan bytte kanal, var jeg plutselig midt oppi all elendigheten. Men det var også noe helt annet enn hva som fremstilles i media. Jeg ble møtt av livsglede og et mot og håp for fremtiden jeg aldri før har sett. Mennesker som levde i ekstrem fattigdom – de smilte, sang, danset og lo.

Tatenda ble et vendepunkt

Lene forteller videre: – Da jeg ble kjent med Tatenda innså jeg hvilken forskjell jeg kunne gjøre. Han ble kastet ut av foreldrene i en alder av 4 år, og vi fant ham på gaten. Det foreldrene trodde var HIV, viste seg å være forkjølelse. Historien om Tatenda er langt fra den verste, men likevel traff den meg mest – kanskje fordi jeg så lett kunne relatere til den. Min eldste nevø er like gammel, og da jeg så Tatenda, så jeg Lars Olav i ham. Jeg hadde aldri latt noen av tantebarna mine bo på gata, og jeg kunne ikke la Tatenda gjøre det! Og hvis ikke jeg prøvde å endre situasjonen etter å ha vært der – hvem skulle da gjøre det?

Lene og en av gatebarna utenfor dagsenteret i byen.

Midlands Children Hope Project

Hjemme i Norge møtte Lene Thomas og Anita som hadde vært frivillige noen måneder tidligere. De hadde etablert Midlands Children Hope Project (MCHP) som en non-profit organisasjon. – Etter et kjapt møte slo vi oss sammen. Siden har vi jobbet for å hjelpe flest mulig til å stå på egne bein. Det som startet med å betale 15 barns skolegang, har vokst seg mye større enn oss selv, forteller Lene. 110 barn har fullført grunnutdanning. I 2014 kjøpte MCHP en 5000 m² tomt i townshipen Mkoba. Her er to barnehjemsbygg til 20 barn ferdigstilt med alt av inventar, solcelleanlegg og solfanger. De er koblet på lokalt vannverk, har boret brønn og installert solcellepumpe. De har også laget grønnsakshage, lekeplass, bålplass og har videre 12 pågående prosjekter.

Gutta på barnehjemmet er fornøyd etter å ha høstet inn egenprodusert løk.

Gatebarn med fremtidsplaner

Lene har mange eksempler å vise til: De tidligere gatebarna har fremtidsplaner; Joy skal bli lege, Brain farmasøyt – begge studerer i Zambia. Solomon går agronomutdanning, mens Wilson, Edmore og Augustine valgte mekaniske fag. Munashe startet to bilvaskefirmaer med 16 ansatte, samt et importselskap med 6 ansatte. Albert gikk musikkens vei, og finnes på Spotify under artistnavnet «Jason Rulex». At disse barna har bodd på gata, er nesten ikke til å tro.

Håp-familier gir ringvirkninger

Gjennom startlån har Håp-familiene klatret på fattigdomsstigen. Prosjektene varierer fra samoosa til grønnsakshage og høner, fra å sy munnbind til å lage vaskemidler og såpe, eller fra maleri til kurvfletting. De bruker hverandres ressurser, har kurs for hverandre og har på eget initiativ laget et fond for å booste prosjektene sine. Nå ser de ringvirkningene det har gitt lokalsamfunnet. MITT ANDRE HJEM – Jeg ante ikke hvor viktig den tilfeldige turen for snart ti år siden skulle bli. Zimbabwe har blitt mitt andre hjem, og jeg håper å være der i lengre perioder fremover. Hjemme i Norge jobber jeg daglig med prosjektet. Gjennom arrangementet Nesbyen Gir Tilbake, har Nesbyen med sine 3262 innbyggere gitt over 1,2 millioner kroner til prosjektet, forteller Lene.

Glad jeg tok sjansen på Tomb

Jeg er utrolig glad jeg flyttet til Tomb. Det var skummelt, men jeg sitter igjen med så mye fint. I tillegg til minner, venner for livet og kunnskap som er gull verdt i prosjektet, lærte jeg å trosse komfortsonen og bare hoppe i det. Og lurer du på om en person kan gjøre en forskjell i verden, har Lene Tollefsen Rodegård et klart svar; Uten tvil! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt!

Lene og noen gatejenter med barna deres på dagsenteret. De fleste gatejenter eies av ulovlige gruvearbeidere og blir mishandlet både fysisk, psykisk og seksuelt. Når jentene blir gravide, kaster mennene dem ut igjen.

Måtte stenge alt for å komme gjennom krisa (Hallingdølen 31.08.20)

Andeløpet i Rukkedøla er ein populær del av «Nesbyen Gir Tilbake». (Foto: arkiv) Foto: Magnus Lindahl

Arrangementet «Nesbyen Gir Tilbake» er viktigare i år enn nokon gong, meiner arrangør Lene Tollefsen Rodegård.

Rodegård har vore dagleg leiar for Midlands Children Hope Prosject i Zimbabwe i fleire år. Nesten like lenge har ho arrangert «Nesbyen Gir Tilbake», med andeløp i Rukkedøla og konsert i Kulturhuset Banken. I år skjer det 5. september.

– Situasjonen i Zimbabwe veldig ulik Norge. I år blir det ekstra viktig å ha arrangementet, seier Rodegård. I samråd med kommunelegen har ho kome fram til at dei arrangerer som planlagt, i tråd med smittevernreglane som gjeld.

Land i krise

Rodegård fortel at Zimbabwe har vore meir eller mindre i lockdown sidan 30. mars, og at mange slit.

– Skular og bedrifter stengde. Det er portforbod etter klokka 18. Det er ingen støtteordningar eller kompensasjonspakker til enkeltpersonar eller næringsliv. 72 prosent levde i ekstrem fattigdom før krisa, så folk slit.

Sjølv har dei måtte stenge ned alle pågåande prosjekt for heller å konsentrere seg om å hjelpe folk gjennom den kritiske situasjonen, i samarbeid med lokale myndigheiter.

– Det er tøft og krevjande for dei lokale tilsette. Dei gjer ein eineståande innsats. Familiane som tidlegare hadde klart å byggje opp eigne bedrifter med mikrolån frå prosjektet har vore avhengig av krisepakker, fortel Rodegård.

Gjer endringar

I staden for konsert blir det musikkinnslag i samband med andeløpet. Folk er også oppmoda om å førehandskjøpe ender til løpet. Rodegård håpar dei får inn pengar til å hjelpe.

– Alt me klarer å få inn vil vere ei enorm hjelp for oss til både å kome gjennom denne krisa, men også bygge oss opp igjen på andre sida, seier ho.

Pengar frå Suldal gir håp i Zimbabwe (Suldalsposten 25.07.19)

To barneheimer, 101 skulebarn, 20 håp-familiar, 15 håp-jentar og 65 håp-klasse-elevar. Ein non-profit organisasjon som har som mål å gjera barn og familier i Zimbabwe sjølstendige til å stå på eigne bein. Les meir på www.hopeproject.no

Heilt sidan starten har privatpersonar, bedrifter og organisasjonar i Suldal støtta arbeidet, og Svendheim vil fortelja kva pengane er blitt til i Afrika.

God hjelp fra Sand skule

Elevane ved Sand skule har støtta prosjektet i fem år og har samla inn nær 200 000 kroner. - Det er heilt fantastisk. Første året gjekk pengane til å byggja den første barneheimen, andre året blei det brønn og tredje og fjerde året kunne me kjøpa møblar og inventar til barneheimen, fortel Svendheim. Dei sist innsamla pengane frå elevane på Sand blei brukte til å gi mikrolån til familiar. På den måten kan dei starta opp si eiga bedrift eller ulike prosjekt.

Barneheimen står ferdig

Mykje har skjedd sidan Svendheim starta arbeidet med femten sponsorar i 2012. - Det heile er ganske surrealistisk, meiner ho og siktar til opninga av den andre barneheimen i månadsskiftet februar/mars. - Nå står to hus ferdige, der det totalt kan bu 20 barn. Det er fantastisk å sjå at barna, som tidlegare budde på gata, nå har det godt i eit flott hus med tilsette som tek vare på dei. Og så er det trygt å veta at skulepengane er dekte. Ingeniører Uten Grenser har sett opp solcellepanel på husa, det veks godt i grønnsakshagen, og barna har eit stort uteområde å boltra seg på.

Vegen vidare

Sjølv om barneheimene nå er i drift, har ikke Svendheim tenkt å gi seg med hjelpearbeidet. Frå å driva med barneheim og hjelp til skulebarn er ho og dei andre i organisasjonen nå i gang med å gi mikrolån til familiar og gatebarn som ikkje bur på barneheimen. - I et land med ei arbeidsløyse på 90 prosent, spelar det ingen rolle om du har skulegang. Ein må vera kreativ for å skapa ei inntektskjelde for seg sjølv og familien. I 2017 starte me med mikrolån og resultatet har vore fantastisk.

- Dei har klart det sjølve

Svendheim fortel om familiar og gatebarn som har klart å flytta inn i leilegheiter der heile familien får plass, der dei har mat på bordet kvar dag og der dei motiverer andre til å gjere det same. - Den største forskjellen me ser ved å starta denne type bistand er motivasjonen og stoltheita dei viser. Dei har ikkje lenger takknemligheitsgjeld til oss, dei har klart det sjølve!

4H i Afrika

Svendheim blir ivrig når det handlar om Zimbabwe. - Dette kan eg snakka om heile dagen. Men eg må få seia noko om 4H også, for me har laga vår eigen Afrika-versjon der me har 60 barn frå lokalsamfunnet med. Å sjå eigarskapen dei har til prosjekta og entreprenør-gløda som dette skapar er heilt fantastisk. Nå jobbar me med å kjøpa ei tomt til eit samfunnssenter, der me skal driva desse nye prosjekta frå, fortel ho, som når dette står på trykk er i Zimbabwe og hjelper til på dei ulike prosjekta.

"Hope" gir håp til så mange (Hallingdølen 10.07.19)

Hjelpearbeidar: Lene Rodegård driv Midlands Childrens Hope Project i Gweru. (Foto: privat)

Det har skjedd mykje spennande for Lene Tollefsen Rodegård og prosjektet hennar i Zimbabwe den siste tida.

Organisasjonen Midlands Children Hope Project sender no rekordmange barn på skulen og har ferdigstilt hus nummer to på barneheimen. I tillegg har dei spennande planar for framtida, og organisasjonen knyter stadig tettare band til lokalsamfunnet.

– Då me starta, klarte me så vidt å sende 15 barn på skulen. I desse dagar sender me faktisk så mange som 101 barn til skulebenken takka vere dei faste sponsorane våre, fortel Rodegård.

Utvidar: Midlands Children Hope Project har nyleg ferdigstilt hus nummer to på barneheimen. (Foto: Privat)

Nytt hus ferdigstilt

I februar kunne dei offisielt flytte inn i hus nummer to på barneheimen. Byggjeprosessen har ikkje vore utan utfordringar, men Rodegård fortel at dei stadig lærer meir om korleis ting fungerer.

– No har me vore gjennom det ein gong, og veit at det tar tid. Det hjelper ikkje at den økonomiske situasjonen i landet har forverra seg og at prisane er tredobla. Plutseleg kan me stå i ein situasjon der ingen materialar er tilgjengeleg, så det er mykje me ikkje kan kontrollere og sjå på førehand, seier ho.

Det har med andre ord vore ein lenger prosess enn då dei bygde første huset. Likevel har tomta no to hus, bålplass, vasshol, leikeplass, grønsakhage og fleire frukttre.

Sjølvhjelpne: Både barneheimen og Håp-familiane blir stadig meir sjølvhjelpne. Grønsakhage og frukttre bidreg til inntekt og sparing. (Foto: Privat)

Frå nødhjelp til sjølvhjelp

Organisasjonen har over fleire år jobba med eit mikrolån-prosjekt. Håp-familie, som prosjektet kallas, går ut på at familiar som treng det kan få eit lån på 100 dollar til å starte ei bedrift. Tilbakebetalingane bidreg til at organisasjonen kan gi ut endå fleire lån.

– Fleire av familiane har på kort tid skapt ei stabil inntektskjelde, og mange har flytta inn i større hus med innlagt straum og vatn, seier Rodegård. Ho fortel vidare at familiane mellom anna har gått saman om ein felles pott der dei samlar deler av profitten sin. Frå potten kan dei dele ut midlar til andre familiar som treng hjelp med å starte sine prosjekt. Det lokale initiativet viser at mikrolån har gitt vesentlege ringverknader.

Samfunnssenter og resirkulering

Organisasjonen er no i gong med å kjøpe ei ny tomt kor dei vil bygge eit samfunnssenter. Tanken er å skilja barneheimen frå alt det administrative arbeidet.

– På samfunnssenteret ynskjer me å ha klasserom, kontor, og eit bedriftssenter kor familiane kan skrive bedriftsplanar, drive rekneskap og få undervisning om relevante tema. Me vil skapa ein «innovasjons-hub» kor dei lokale kan spele kvarandre gode, fortel Rodegård. I samarbeid med Ingeniører Uten Grenser, er organisasjonen no i dialog med myndigheitene om å starte resirkuleringsprosjekt i Zimbabwe. Draumen er å kunne resirkulere plast og laga drivstoff.

På lag med lokalsamfunnet

Rodegård fortel at det har vore lite engasjement i lokalsamfunnet ovanfor barneheimen tidlegare.

– Gatebarn blir sett på som slum og søppel, fortel ho.

Likevel ser dei endringar i haldningane etter kvart som prosjektet utvidar seg.

– No som me pratar om samfunnssenter og resirkulering er myndigheitene og lokalsamfunnet mykje meir positive og «på hogget». Dei ser verdien i dette, og då blir barneheimen også viktig for dei. Det er jo kjernen i heile prosjektet, seier Rodegård.

Nesbyen Gir Tilbake

Sidan 2013 har det årlege arrangementet «Nesbyen gir Tilbake» samla inn rett i underkant av 900.000 kroner til Midlands Children Hope Project. Eit av husa på barneheimen har fått namnet sitt etter Lene sin heimkommune. 31. august er det duka for nok ein innsamlingsaksjon på Nes.

– Kven veit? Kanskje me bikkar millionen i år?, seier Rodegård.

På tur med fotballglede (Hallingdølen, 10.11.18)

Den største skilnaden etter turen ligg hos meg sjølv, seier Eirik Reime Thorberg. 16-åringen brukte haustferien på å hjelpe ungar i Zimbabwe.

Då han vart konfirmert, ynskte han seg korkje pengar, dyre gåver eller fotballtur til England som dei eldre syskena hadde fått.

I staden var draumen ein tur til Zimbabwe for å jobbe på ein barneheim som sambygding Lene Tollefsen Rodegård driv. Gjennom fleire år har ho bygd opp og drive ein barneheim i byen Gweru, gjennom organisasjonen Midlands Children Hope Project.

Årleg har ho arrangert «Nesbyen gir tilbake», som fleire i familien Thorberg har vore med på. Det har inspirert Eirik til å ville bidra.

Lyspunkt

I oktober sette Jan-Eirik Thorberg og sonen Eirik Reime Thorberg seg på flyet. Ei reise på over eit døgn tok dei til barneheimen i Gweru.

Med seg i bagasjen hadde dei fotballdrakter frå heimklubbane Nesbyen og Hallingdal FK, fotballar og anna fotballutstyr. Dei hadde også samla inn pengar, og fått utstyr frå Per Ravn Omdal i fotballforbundet.

– Me hadde med fire–fem koffertar, kring 60 kg med bagasje. Det meste var til barneheimen, men også noko til to skular me besøkte. Drakter frå HFK og Nesbyen var veldig populære.

Store delar av landet er prega av forfall.

– Når me køyrde gjennom landet såg me tydeleg at dei før hadde hatt god standard, på hus og butikkar. Dei var veldig gode i engelsk, dei fleste, og mange hadde utdanning. Men etter 90-talet har mykje forfalle. Det er høg arbeidsløyse i landet, og mange bur i slum.

Før avreisa hadde dei også samla inn pengar gjennom ei nettinnsamling.

– Dei pengane brukte me stort sett til å kjøpe inn mat til barneheimen. Det er rasjonering på mykje, og dei er redde for å gå tom for viktige matvarer. Då me skulle reise heim att, var dei redde for å ikkje ha nok bensin. Det tok til å minke, så Lene og ei til frå barneheimen stod i kø heile natta for å sikre seg drivstoff så me kom oss til flyplassen, fortel Jan-Eirik Thorberg.

Vener

Sjølve barneheimen har høg standard, men området rundt er fattig.

– Av dei største slumområda i Afrika. Området har 100.000 innbyggarar, og arbeidsløysa er på 94 prosent. Det er mange triste skjebner. Stikkorda er alkohol- og rusproblem og HIV. Men det er nesten ikkje kriminalitet, seier Jan-Eirik Thorberg.

Dei var nokre dagar på barneheimen og besøkte skular i området rundt. I tillegg var dei på roadtrip til Victoria Falls. Under vegs stoppa dei i fleire landsbyar. Møta med folk gjorde som regel inntrykk.

– Dei er veldig stolte av det dei har, sjølv om det ikkje er mykje. Me kunne ikkje kome dit og synast synd på dei, for dei er takksame for det dei har. Når me stoppa i ein landsby, kom alle bort og ville helse og vise oss rundt. Me har reist ein del, men eg har aldri vorte møtt slik. Det er varme og fine folk, seier dei.

Frispel

Planen var å drive fotballskule for ungane på barneheimen.

Men dei forstod raskt at måten ein trenar på heime i Norge ikkje fungerer.

– Me enda opp med å berre spele fotball. Det kom ungar frå barneheimen og frå slumområdet rundt, fortel Eirik.

Det var mykje glede, både på og utanfor fotballbanen.

– Alle slepper seg laus på banen. Der kan alle vera med. Dei som ikkje spelte sjølve, heia og song frå sidelina. Eg trudde kanskje fotballen ville vere det beste med turen, men det var like kjekt å berre sitje i sofaen og prate og bli kjent. Dei var veldig nysgjerrige på Hallingdal, og me snappa med folk i Norge.

Fotballdraumen

Den store draumen til Eirik er å invitere ungane frå Gweru til Norway Cup.

Etter besøket i Zimbabwe har han vorte meir overbevist om at det går an å få til. Det er ein lang veg og mykje jobb, men han vil prøve.

– Eg prata med Per Ravn Omdal om det, og han vil hjelpe meg å kome i kontakt med folk som har gjort liknande ting før. Så får eg tips til korleis ein kan gå fram. Eg har så lyst til å gi dei den opplevinga, ikkje berre å spele fotball på skikkeleg bane, men å kome til Norge og sjå korleis det er her. Mange av dei har ikkje vore utanfor landsbyen sin.

Han har jamleg kontakt med fleire av dei han vart kjent med på turen. Dagane etter han kom heim frå Gweru har det vore mange tankar.

– Eg blir utruleg trist når eg tenkjer på at fleire av ungane eg vart kjent med kanskje hamnar i slummen etter kvart. Dei jobbar veldig hardt med skule for å få utdanning, men det er vanskeleg når arbeidsløysa er så høg. Dei er takksam for mat på bordet medan me kanskje heller vil ha noko anna enn me får servert. Den største skilnaden etter turen er nok hos meg sjølv. Eg har vorte mykje meir takksam for kva eg har, seier han.

Stor engasjement hjå bygdefolket (13.09.18)

Laurdag 1. september gjekk arrangementet Nesbyen Gir Tilbake av stabelen. Det heile resulterte i fantastiske 126.817 kroner.

Nesbyen Gir Tilbake er eit årleg frivillig-event til inntekt for Midlands Children Hope Project.

– Det er utruleg rørande å sjå korleis nesningane år etter år støttar prosjektet, og verkeleg trur på det me gjer. Det er gøy å vise kor mykje me faktisk får utretta av pengane me får inn, og saman skaper me verkeleg ei betre verd – eit barn og ein familie om gongen. Eg er mållaus, stolt og utruleg takknemleg, seier dagleg leiar og styremedlem i Hope Projects, Lene Tollefsen Rodegård.

Stort engasjement

Sol, kaker, kaffi og zimbabwiske rytmar sette sitt preg på stemninga i Flomsikringsparken i Nesbyen. Andeløpet på dagen skapte stor interesse, der 1000 gule badeender blei sendt nedover Rukkedøla elva. Kvar badeand blei nummerert for kvart lodd som blei kjøpt. Det var Langedrag med lodd nummer 174 som stakk av med sigeren på heile 10.000 kroner. På kvelden var det konsert i Kulturhuset Banken med lokale artistar. Dei bidrog sjenerøst for prosjektet og gav det beste av seg sjølv utan å ta honorar.

Nesbyen har eit innbyggartal litt over 3000, og med store pengeinnsamlingar og frivillig arbeid har dugnadsånda nok ein gong bevist at ingen kan gjera alt, men alle kan gjere litt. Gjennom arrangementet Nesbyen Gir Tilbake aleine, har nesningane bidrege med 895.957 kroner til prosjektet sidan 2013, i tillegg kjem pengane frå alle som er registrert som faste sponsorar.

– I 2016 døypte me det første huset på barneheimen for «Nesbyen», som ein liten takk for alt det den fantastiske vesle bygda vår har bidrege med, fortel Rodegård.

Framgang

– Det er mykje som skjer i prosjektet vårt om dagen, og eg trur dei fleste nesningane har fått med seg at eg driv eit prosjekt som byggjer barneheim for gatebarn i Zimbabwe. Det mange kanskje ikkje veit er at barneheimen no faktisk berre er eit av totalt 12 prosjekt me arbeidar med. I haust reiser Ingeniørar Utan Grenser til barneheimen for fjerde gong, denne gongen for å installere straum og vatn på hus nummer to ved hjelp av solenergi, held ho fram.

Sidan fjorårets arrangement har det skjedd mykje i prosjektet. Dei har no to ferdigstilte hus og støttar utdanninga, medisinske utgifter og andre nødvendige ting til 72 barn. 28 av

desse barna er foreldrelause, og er på barneheimen som Hope-organisasjonen har fått til.

– 28. september reiser eg nedover til Zimbabwe igjen, denne gongen med selskap av Eirik Thorberg og Jan-Eirk (Jansen) Thorberg. Eirik har brukt alle konfirmasjonspengane sine på denne turen, fordi han ynskte å vera med å utgjere ein forskjell. Det er heilt fantastisk, og eg gler meg verkeleg til å vise dei rundt, fortel Lene Tollefsen Rodegård. Planen vidare er å kjøpe to nye tomter for å vidareutvikle prosjekta. i tillegg til å utvikle eigen helsestasjon og barneheim for jenter.

Gir alt

Rodegård frå Nesbyen har starta organisasjonen på eiget initiativ saman med to andre, og alt arbeidet dei har gjort i Zimbabwe er frivillig arbeid gjort på fritida. Ho har sidan 2013 reist rundt 15 gonger til Zimbabwe. Rodegård sin enorme innsats og engasjement har smitta over på bygdefolket rundt ho.

– Korleis har du fått folk så engasjerte i prosjektet ditt?

– Folk kjenner meg og dei veit kva eg står for. Dei som donerer ser resultata og at pengane faktisk blir til noko. Ein får vera med på heile reisa, fortel ho.