Noe av det fineste en kan gi, er en utdanning til noen som trenger det
— Ida, sponsor

55715.jpg

MorskjærligheT

Happiness Ndou flyttet inn sammen med guttene på barnehjemmet som 18-åring. Siden den gang har hun utviklet et stort hjerte for barna på senteret og er lokalt kjent som alle gatebarns mor.

En gatehistorie

Gatebarna har opplevd mer enn noe barn noen sinne skal måtte oppleve. Her forteller de sin historie.

 

En annen verden

Å være i Afrika er som å være i en annen verden. Her forteller Malene som sitt opphold som frivillig. 

 

MORSKJÆRLIGHET

Å arbeide med gatebarn blir ofte sett på som en forlegenhet i Zimbabwe da folk ser barna som kriminelle og lønnen er svært dårlig.
– Når jeg går rundt i gatene i dag og barna kommer springende til meg blir jeg stolt, sier Happiness, kvinnen som i byen Gweru er kjent under tittelen «alle gatebarns mor».

Fra tegneserietegner til frivillighetsarbeider
Happiness vokste opp i Gwanda, en liten landsby som ligger omtrent 300 kilometer fra Gweru. Foreldrene til Happiness skilte seg da hun var veldig ung, og faren hennes flyttet til Sør Afrika. Happiness flyttetinn til bestemoren, mens moren arbeidet for å tjene penger for å sende Happiness på skole. Happiness kan i dag fortelle at hun måtte hjelpe til mye hjemme hos bestemoren, der hun blant annet samlet ved og lagde mat.

– Da jeg var 11 år gammel gikk jeg ofte en kilometer med en 20 liters bøtte med vann på hodet. Jeg husker ennå hvor vondt det var og hvor sår jeg ble i nakken.
På spørsmål om hva hun drev med på fritiden da hun var mindre minnes Happiness at hun pleide å leke utenfor huset sammen med venner. Hun likte også å spille nettball:
– Jeg var en god sprinter, forteller Happiness leende.

På skolen var Happiness sine yndlingsfag matte og naturfag, og hun drømte om å bli tegneserietegner eller apoteker. Likevel var det ikke dette Happiness skulle ende opp som, hun skulle arbeide med noe helt annet. I 1999 flyttet Happiness til Gweru der moren hennes arbeidet på en pub. Ved juletider samme året møtte hun Question Ndou – mannen som hadde startet opp og drev Midlands Children Hope Centre.
– Den var en fantastisk dag, minnes Happiness smilende.

I juni måned det kommende året giftet Happiness og Question seg, og hun flyttet inn sammen med ham og alle gateguttene på barnehjemmet. Happiness var da bare 18 år gammel, og barnehjemsbarna hadde lett for å komme i kontakt med henne. Hun forteller at de pleide å huske og leke sammen.
– Det var likevel harde dager, forteller hun.
På denne tiden var Zimbabwe preget av vanskelige økonomiske, politiske og sosiale forhold. Bøndene i området pleide å gi dem litt mat slik at de klarte seg, men etter at situasjonen forverret seg og bøndene ikke lengre var i området gikk ting fra vondt til verre. Alikevel var det å gi opp aldri et alternativ for Happiness og Question:
– Hva skulle gatebarna ha gjort om vi stengte barnehjemmet? Vi har forpliktet oss til disse barna og vi deler det lille vi har.

En evig kamp
Happiness kan fortelle at folk kommer bort til henne for å spørre om hun ikke er flau over å arbeide med gatebarna. Hvorfor velger hun en jobb uten lønn for å hjelpe kriminelle barn? For mange i Gweru gir dette ingen mening, men Happiness har aldri angret på valget sitt:

– Det hele er verdt det når jeg ser utviklingen til guttene på hjemmet.
Tidligere var det bare noen få personer som ville ha snakket med gatebarna, men guttene ved barnehjemmet har nå lært å oppføre seg som gode mennesker. Happiness kan fortelle at det er vanskelig å rehabilitere noen som har bodd på gaten over lengre tid, men at de har sett utrolige forandringer hos mange av barna.
– Det er ikke lett å forandre et barn når de har vokst opp i en slik rotløs verden. De er ikke vant til å ta ansvar i huset og de føler at vi er urettferdige mot dem når vi ber dem ta del i de daglige gjøremålene. Da prøver vi å fortelle dem at vi er glad i dem, og at vi vil at de skal hjelpe til i huset slik at de kan lære slik at de er forberedt på den dagen de flytter for seg selv. Oppfører du deg bra her på barnehjemmet får du bli.

Happiness vet hvor viktig det er for disse guttene å ha en familie og føle tilhørighet til noen, og hun forteller ivrig at guttene nå ser på hverandre som brødre.
– Vi har alltid prøvd å skape en hjemlig miljø her på barnehjemmet i tillegg til å tilby dem et tak over hodet og en utdannelse.
Noen av guttene har nå flyttet fra barnehjemmet og flere av dem går universitet eller har fått seg jobb. Disse guttene husker godt hvor de kommer fra, og kommer ofte på besøk til Happiness, Question og guttene på barnehjemmet.
– Guttene kaller dette huset hjemmet sitt – og vi føler oss som foreldrene deres.

I 2007 gikk ting fra vondt til verre for barnehjemmet som allerede slet med å få endene til å møtes i et økonomisk, politisk og sosialt haltende Zimbabwe. UNICEF, som hadde støttet utdanningen til barna, trakk tilbake støtten til prosjektene under den forklaringen at de hadde skiftet fokus.
– På denne tiden bodde jeg og Question i et nytt hus som vi leide sammen med gatejentene fra barnehjemmet, forteller Happiness. De hadde funnet ut at det ble for vanskelig å huse gutter og jenter i et så lite hjem når barna allerede slet med problemer etter livet på gaten.
– Det er vanskelig å leie et hus når en ikke driver med lønnet arbeid, sier Happiness og forteller at det var hun som måtte skaffe penger til dette. Noen ganger gikk hun til Botswana for å kjøpe klær de kunne selge på markedet i byen, men av og til var hennes eneste utvei å spørre moren om penger.
– I vår kultur er det mannen sin oppgave å dekke familiens økonomiske behov, og det var derfor veldig ydmykende å måtte gå til min mor for å spørre om penger, forteller hun.
– Min mann er egentlig en veldig flink businessmann og kunne nok ha tjent gode penger om han var i rett bransje, men han forteller meg alltid at barna trenger oss og at vår tid kommer.

Håpet for en bedre fremtid
I 2011 besemte løveparken Antelope Park seg for å ta inn Midlands Children Hope Centre som et av samfunnsprosjektene sine der frivillige fra USA, Europa og Australia bidrar til å utvikle stedet med mål om å gjøre dem økonomisk selvstendige. Happiness forteller at ting ble mye bedre etter dette da de frivillige kom med senger, sofaer, tepper – og senere også bord, stoler, en fryser og en komfyr.

Happiness har ikke gitt opp håpet og har store drømmer for fremtiden til barnehjemet. Hun håper at de kan få seg et større hus med en stor hage der de har plass til alle kyllingene og der de kan sette opp en skikkelig grønnsakshage og selge det de produserer til lokalbefolkningen. Da kan de kanskje klare å bygge seg opp en inntekt slik at de som jobber ved barnehjemmet kan få litt betalt. Med et større hus håper hun at de kan ha adskilte områder i huset og bad slik at de også kan ta inn jenter fra gaten igjen.
– Jentene på gaten er virkelig hjertesaken min, sier Happiness med alvor i øynene.
– Jeg er jo kvinne selv og jeg ser hvordan de blir behandlet på gaten. Kvinnen som i dag blir sett på som alle gatebarns mor smiler litt oppgitt:
– Det ville vært en drøm å få gitt alle gatebarna den fremtiden de fortjener.


GATEBARNAS EGNE HISTORIER

Guttene på barnehjemmet har opplevd mer smerte og fortvilelse enn et ungt barn noensinne skal måtte trenge å takle. Takket være donasjoner fra våre sponsorer har de kommet seg vekk fra grusomhetene på gata og inn på et trygt og godt barnehjem. Her lærer de sakte men sikkert å legge fortiden bak seg, og fokusere på å skape en ny og bedre fremtid for seg selv. Noen av guttene har valgt å dele de sterke og hjerteskjærende historiene sine med oss. For deres egen beskyttelse har vi ikke lagt ved bilder av dem. 

Tafadzwa (15 år)
Mitt navn er Tafadzwa. Jeg er 15 år gammel. Da mamma døde flyttet jeg til pappa og min stemor. Noen ganger dro pappa til Sør Afrika for å jobbe, og jeg ble igjen med stemoren min. Hun misbrukte meg veldig, hun slo meg, gav meg altfor mange arbeidsoppgaver, og nektet meg mat. Jeg holdt ikke ut lenger, og rømte derfor til bestefar. Faren min kom tilbake fra Sør Afrika, og hentet meg hjem, men stemoren min stoppet ikke å misbruke meg. Jeg bestemte meg derfor for å rømme, og endte på den måten opp i Gweru sine gater. Her traff jeg noen gateunger jeg ble god venn med. De tok meg med til dagsenteret, hvor jeg fikk møte Mr Emmanuel Muchemwa, som spurte meg noen spørsmål om livet mitt. Han tok meg med til mor Ndou (Happiness), som spurte om jeg ville flytte inn på barnehjemmet. Jeg ble overlykkelig, for jeg likte meg ikke på gaten. Nå bor jeg på barnehjemmet, jeg går på skolen, jeg får mat hver dag, har klær, et tak over hodet, og mennesker jeg kan kalle foreldre, som faktisk bryr seg om meg. Nå ser jeg lyst på fremtiden.

Wilson (17 år)
Jeg heter Wilson, og er 17 år gammel. For tiden går jeg på videregående. Første gangen jeg kom til barnehjemmet var jeg en liten gutt. Nå har jeg blitt voksen. Å leve og bo på gaten førte meg seg utallige utfordringer. Ofte kunne jeg gå en hel dag uten å spise, andre dager kunne jeg finne mat. De større guttene mobbet meg, og startet å slåss med meg, for å få den maten jeg da hadde funnet. På vinteren var det verst å bo på gaten. Jeg hadde ingen varme klær, ingen tepper, og heller ingen ly for natten. Før foreldrene mine døde var livet mye lettere. Vi bodde landlig til, men det var mye bedre enn å leve på gaten. Grunnen til at jeg måtte dra hjemmefra var fordi ingen kunne ta seg av meg, og jeg måtte derfor slutte på skolen, mens nabobarna fortsatt gikk på skolen. Jeg møtte Mr Ndou (Question) i 2006 i Gwerus gater. Han snakket med meg, og bestemte at jeg fikk flytte inn på barnehjemmet. Her fikk jeg begynne på skolen, vi får næringsrik mat, og menneskene er så fulle av kjærlighet og omsorg. Jeg føler meg trygg på barnehjemmet, og vil takke alle som hjelper oss til å kunne bo her.

Edmore (14 år)
Jeg bodde på gaten i tre måneder, og livet var veldig vanskelig og tøft. Maten jeg spiste var ofte råttent brød og Sadza. Livet var ikke lett fordi jeg fant mat fra søplekasser og åt det. Andre gutter likte å mobbe meg. Tre måneder på gaten var et helvete for meg. Jeg rømte hjemmefra når moren min døde. Jeg kjenner ikke faren min. Tante var veldig røff, og hensynsløs og ukjærlig. Hun slo meg, og nektet meg å gå på skolen, mens hennes barn fikk gå. Jeg var som en slave i hennes hjem. Bestemor ville forsvare meg når tantes misbruk mot meg ble for mye. Da bestemor døde jaget tante meg vekk og sa jeg var en byrde for henne, og at jeg måtte dra og finne faren min sine slektninger, som jeg aldri engang hadde møtt. Jeg dro og haiket til Gweru. Her møtte jeg Mr Question Ndou på dagsenteret, og han gav meg et tak over hodet. På barnehjemmet får jeg gå på skolen, og jeg går nå i 6 klasse, og jeg får spise god mat. 

Piniel (16 år)
Mitt navn er Piniel Jani. Jeg er 16 år gammel. Da jeg levde på gaten hadde jeg ingen plass hvor jeg kunne sove, og jeg sov for det meste på fortau rundt omkring med andre gatebarn. Jeg hadde ingen til å lære meg om livet, og til å lære meg forskjellen på rett og galt. Jeg ville gjøre hva som helst, som jeg trodde var rett for meg, og noen av de tingene var veldig gale. Til tider mistet jeg kontrollen over meg selv, og jeg havnet ofte i bråk. Livet var vanskelig i byen, og jeg kan ikke forklare den smerten jeg gikk gjennom hjemme, og senere på gaten. Jeg rømte hjemmefra fordi stemoren min var voldelig og røff. Hun slo meg og virkelig hatet meg. Jeg vet ikke hvorfor mamma eller pappa ikke forsvarte meg, eller beskyttet meg. Den eneste utveien var å rømme hjemmefra og starte et nytt liv. Jeg var da 8 år gammel. Nå er jeg en stor gutt. Jeg gikk til dagsenteret med andre gatebarn, og Mr Question Ndou tok meg med til barnehjemmet etter at jeg fortalte han historien min. Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Centre vil jeg en gang i fremtiden bli noe. Jeg går på skolen, og jeg føler en ro og en fred ved å bo på barnehjemmet. Takk til alle som sponser oss på MCHC.

Siphosenkosi (15 år)
Mitt navn er Siphosenkosi Dube. Jeg er 15 år gammel nå. Moren min døde og jeg kjenner ikke faren min. Jeg bodde med bestemor, men hun var veldig slem. Jeg vil aldri glemme hvordan hun slo meg og lillesøsteren min, helt til naboen rapporterte det til politiet. Politiet hentet oss og jeg hadde sår over hele kroppen etter alle slagene fra bestemor, og hun torturerte meg mye. MCHC tok meg til klinikken, og jeg fikk medisiner. Mr Ndou og Mrs Ndou er nå mine foreldre fordi de tok meg hjem til seg da jeg virkelig trengte kjærlighet og omsorg, og ikke minst beskyttelse og trygghet. Da jeg først kom til MCHC kunne jeg verken lese eller skrive. Jeg hadde aldri gått på skolen. Noen ganger var jeg veldig flau i klassen, fordi alle de andre barna var rundt 5 år yngre enn meg. Nå har jeg akkurat gjort ferdig 7 klasse eksamen. Neste år begynner jeg på ungdomsskolen. Jeg vil takke Anita og hennes venner som betaler for at vi kan få gå på skolen, få bøker, uniformer og mat.

Luis (16 år)
Mitt navn er Luis Dimingu. Jeg er en 16 år gammel gutt. Da mamma døde bodde jeg hos bestemor. Likevel kom pappa og tok meg med til Harare. Der bodde jeg hos han og stemoren min. Stemoren min var slem mot meg. Min yngre søster og bror døde på grunn av uaktsomhet og tortur fra stemoren min. Jeg gikk på skolen, og etter skoletid måtte jeg gå og selge kokte egg på markedet. Denne virksomheten gikk ikke bra, og pappa og hans kone la skylden på meg for det. Pappa forandret seg, og begynte også å hate meg, han også. På grunn av grusomheten hjemme bestemte jeg meg for å rømme, og jeg ble boende på gatene i Harare, før jeg kom til Gweru. Her møtte jeg Emmanuel Muchemwa og Mrs Ndou som tilbudte meg å flytte til barnehjemmet. Livet på gaten var tøft, men likevel bedre enn å bo hjemme hos pappa og stemoren min. På Midlands Children Hope Centre går jeg på skolen, og jeg går nå på første året på videregående, neste år begynner jeg i andre klasse. Når jeg blir stor vil jeg bli doktor. Jeg vil gjerne takke alle de ansatte på MCHC for at de tar vare på gatebarna og barnehjemsbarna. Igjen, tusen takk.

Kjære Norge, jeg elsker deg, men hjertet mitt la jeg igjen i Afrika.
— Malene Hagen Kjølhamar

EN ANNEN VERDEN

Malene Hagen Kjølhamar arbeidet som frivillig i Zimbabwe gjennom Goexplore sitt medisinske program. Her fikk hun oppleve den zimbabweiske kulturen, befolkningen og naturen på godt og vondt. Dette er hennes historie.

Å være i Afrika er som å være i en annen verden.

Å være en del av et fellesskap med mennesker fra hele verden. Leve tett på hverandre. Dele vakre, spennende, vonde, triste og utrolige øyeblikk og skape noe som bare er deres. For resten av livet.

Å føle medmenneskeligheten og varmen som bor i mennesker.

Å vokse litt som menneske hver dag.

Å se opp på en fremmed stjernehimmel, den vakreste du noen gang har sett mens et stjerneskudd farer forbi øyekroken din og ditt eneste ønske er at det aldri skal ta slutt.

Å føle gleden ved å gjøre noe for andre. Se at det hjelper å bry seg og kjenne takknemlighet i en klem, et blikk eller håndtrykk.

Å gråte fordi det er vondt å vite, men også kjenne ydmykheten og gleden over at noen valgte å dele sin vanskelige historie med deg.

Å ta del i noen av problemene verden står overfor og kjenne at engasjementet vokser.

Å se løvene jakte, brutalt og mektig, og ikke vite helt hvem man heier på.

Å se verden fra en hesterygg i full galopp, mens håret flagrer og du skriker av glede og redsel på en gang.

Å se, lukte, høre og føle.

Å sitte på flyet, se Zimbabwe bli borte og kjempe mot en stor klump i halsen. Å ikke klare det, men gi søren i at nabomannen ser rart på deg. Du har hatt ditt livs tur og alle tårene fortjener sin reise, de også.

Å ta del i noe større enn seg selv.

Kjære Norge, jeg elsker deg, men hjertet mitt la jeg igjen i Afrika.