MorskjærligheT

Som 18 åring flyttet Happiness Ndou inn sammen med gateguttene til et hvitt murhus i Mkoba. Siden har hun blitt kjent som alle gatebarnas mor. 

En gatehistorie

Gatebarna har opplevd mer enn noe barn noensinne skal måtte oppleve. Her forteller noen av de sin sterke historie. Vi advarer om sterke inntrykk.

En annen verden

Å være i Afrika er som å være i en annen verden. Malene forteller om sitt opphold som frivillig i Zimbabwe, og hvordan det endret henne. 

HÅP-BARNEHJEMMET

Det har vært litt av en reise fra vi startet å betale skolepenger for 15 barn på det gamle barnehjemmet, til å ha to fullverdige barnehjemsbygg.

Flere av barna vi betaler skolegang for har sendt oss brev hvor de forteller sin historie, og hva det har betydd for dem å få hjelp til å kunne fullføre utdannelsen sin. Vi er så utrolig stolte over hvor langt disse barna har kommet, og vi vet at veien dit ikke har vært lett! Les brevene deres under og la deg inspirere av pågangsmotet og viljen de har!

I dag betaler vi for 153 barn på skolen takket være trofast støtte fra våre fantastiske sponsorer. Akkurat nå venter ytterligere 13 barn på venteliste for å få lov til å begynne på skolen. For å klare å sende disse barna på skolen trenger vi flere sponsorer med oss på laget. Har du, eller kjenner du noen som har mulighet til å bidra med et fast månedlig beløp til organisasjonen? 10 kr, 50 kr, 200 kr eller et helt annet beløp? Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt, og sammen håper vi at vi skal klare å sende samtlige barn på ventelisten tilbake på skolen før året er omme! Meld deg på som sponsor her.

Å arbeide med gatebarn blir ofte sett ned på i Zimbabwe da folk ser på barna som kriminelle. -”Når jeg går rundt i gatene i dag og barna kommer løpende mot meg blir jeg stolt” sier Happiness, kvinnen som i byen Gweru er kjent som “alle gatebarnas mor”.

Fra tegneserietegner til frivillighetsarbeider

Happiness vokste opp i Gwanda, en liten landsby omtrent 300 kilometer fra Gweru. Foreldrene hennes skilte seg da hun var veldig ung, og faren flyttet til Sør-Afrika. Happiness flyttet inn hos bestemoren, mens moren arbeidet for å tjene penger slik at hun kunne gå på skolen. Happiness kan i dag fortelle at hun måtte hjelpe til mye hjemme hos bestemoren, der hun blant annet samlet sammen ved og lagde mat.

– Da jeg var 11 år gikk jeg ofte en kilometer med en 20 liters bøtte med vann på hodet. Jeg husker ennå hvor vondt det var og hvor sår jeg ble i nakken.
På spørsmål om hva hun drev med på fritiden minnes Happiness at hun pleide å leke utenfor huset sammen med venner. Hun likte også å spille nettball:
– Jeg var en god sprinter, forteller Happiness leende.

På skolen var yndlingsfagene hennes matte og naturfag, og hun drømte om å bli tegneserietegner eller farmasøyt. Likevel var det ikke dette Happiness skulle ende opp som. Hun skulle arbeide med noe helt annet. I 1999 flyttet Happiness til Gweru der moren hennes arbeidet på en pub. Ved juletider samme år møtte hun Question Ndou – mannen som hadde startet opp og drev Midlands Children Hope Centre siden 1996.
– Det var en fantastisk dag, minnes Happiness smilende.

I juni det kommende året giftet Happiness og Question seg, og hun flyttet inn sammen med ham og alle gateguttene på barnehjemmet. Happiness var da bare 18 år gammel, og barnehjemsbarna hadde lett for å komme i kontakt med henne. Hun forteller at de pleide å huske og leke sammen.
– Men, det var harde dager, forteller hun.
På denne tiden var Zimbabwe allerede preget av vanskelige økonomiske, politiske og sosiale forhold. Bøndene i området pleide å gi dem litt mat slik at de klarte seg, men da situasjonen forverret seg og bøndene ble jagd bort fra hjemmene sine gikk ting fra vondt til verre. Likevel var det aldri et alternativ å gi opp for Happiness og Question:
– Hva skulle gatebarna ha gjort om vi stengte barnehjemmet? Vi har forpliktet oss til disse barna og vi deler det lille vi har.

En evig kamp

Happiness kan fortelle at folk stadig vekk kom bort til henne og spurte om hun ikke er flau over å arbeide med gatebarna. Hvorfor velger hun en jobb uten lønn for å hjelpe kriminelle barn? For mange i Gweru gir ikke dette mening, men Happiness har aldri angret på valget sitt:

– Det hele er verdt det når jeg ser utviklingen til guttene på barnehjemmet.
Tidligere var det bare noen få personer som ville ha snakket med gatebarna, men guttene ved barnehjemmet har nå lært å oppføre seg, og bli ansvarsfulle, gode mennesker. Happiness kan fortelle at det er vanskelig å rehabilitere noen som har bodd på gaten over lengre tid, men at de har sett utrolige forandringer hos mange av barna.
– Det er ikke lett å forandre et barn når de har vokst opp i en slik rotløs verden. De er ikke vant til å ta ansvar i huset og de føler at vi er urettferdige mot dem når vi ber dem ta del i de daglige gjøremålene. Da prøver vi å fortelle dem at vi er glad i dem, og at vi vil at de skal hjelpe til i huset slik at de er bedre forberedt på den dagen de flytter for seg selv. Oppfører du deg bra her på barnehjemmet får du bli.

Happiness vet hvor viktig det er for disse guttene å ha en familie og føle tilhørighet til noen, og hun forteller ivrig at guttene nå ser på hverandre som brødre.
– I tillegg til å tilby dem et tak over hodet og en utdannelse, har vi alltid prøvd å skape et hjemlig miljø her på barnehjemmet.
Noen av guttene har nå flyttet ut fra barnehjemmet og flere av dem går universitet eller har fått seg jobb. Disse guttene husker godt hvor de kommer fra, og kommer ofte på besøk til Happiness, Question og de mindre guttene på barnehjemmet.
– Guttene kaller dette for hjemmet sitt – og vi føler oss som foreldrene deres.

I 2007 gikk ting fra vondt til verre for barnehjemmet som allerede slet med å få endene til å møtes i et økonomisk, politisk og sosialt haltende Zimbabwe. UNICEF, som hadde støttet utdanningen til barna tidligere, trakk tilbake støtten til prosjektene under forklaringen at de hadde skiftet fokus.
– På denne tiden bodde jeg og Question i et nytt hus som vi leide sammen med gatejentene fra barnehjemmet, forteller Happiness. De hadde funnet ut at det ble for vanskelig å huse gutter og jenter i et så lite hjem når barna allerede slet med store problemer etter et tøft liv på gaten.
– Det er vanskelig å leie et hus når en ikke driver med lønnet arbeid, sier Happiness og forteller at det var hun som måtte skaffe penger til dette. Noen ganger dro hun til Botswana for å kjøpe klær de kunne selge på markedet i byen, men av og til var hennes eneste utvei å spørre moren om penger.
– I vår kultur er det mannen sin oppgave å dekke familiens økonomiske behov, og det var derfor veldig ydmykende å måtte gå til min mor for å spørre om penger, forteller hun.
– Min mann er egentlig en veldig flink businessmann og kunne nok ha tjent gode penger om han var i rett bransje, men han forteller meg alltid at barna trenger oss og at vår tid kommer.

Håpet for en bedre fremtid

I 2011 besemte løveparken Antelope Park seg for å ta Midlands Children Hope Centre som et av samfunnsprosjektene sine der frivillige fra USA, Europa og Australia bidro til å utvikle stedet med mål om å gjøre dem økonomisk selvstendige. Happiness forteller at ting ble mye bedre etter dette da de frivillige kom med senger, sofa, tepper – og senere også bord, stoler, en fryser og komfyr.

Happiness har ikke gitt opp håpet og har store drømmer for fremtiden til barnehjemet. Hun håper at de kan få seg et større hus med en stor hage der de har plass til alle kyllingene og der de kan sette opp en skikkelig grønnsakshage og selge det de produserer til lokalbefolkningen. Da kan de kanskje klare å bygge seg opp en inntekt slik at de som jobber ved barnehjemmet kan få litt betalt. Med et større hus håper hun at de kan ha adskilte områder i huset og bad slik at de også kan ta inn jenter fra gaten igjen.
– Jentene på gaten er virkelig hjertesaken min, sier Happiness med alvor i øynene.
– Jeg er jo kvinne selv og jeg ser hvordan de blir behandlet på gaten. Kvinnen som i dag blir sett på som alle gatebarns mor smiler litt oppgitt:
– Det ville vært en drøm å få gitt alle gatebarna den fremtiden de fortjener.

Les hvordan det går med barnehjemmet i dag her.

Barna på barnehjemmet har opplevd mer smerte og fortvilelse enn et ungt barn noensinne skal måtte trenge å takle. Takket være donasjoner fra våre sponsorer har de kommet seg vekk fra grusomhetene på gata og inn på et trygt og godt barnehjem.

På barnehjemmet lærer de sakte, men sikkert å legge fortiden bak seg, og fokusere på å skape en ny og bedre fremtid for seg selv. Noen av guttene har valgt å dele de sterke og hjerteskjærende historiene sine med oss. For barna sin sikkerhet har vi ikke lagt ved bilder av dem. Vi advarer mot sterke historier.

Tafadzwa (15 år)
Mitt navn er Tafadzwa. Jeg er 15 år gammel. Da mamma døde flyttet jeg til pappa og min stemor. Noen ganger dro pappa til Sør-Afrika for å jobbe, og jeg ble igjen med stemoren min. Hun misbrukte meg. Hun slo meg, gav meg altfor mange arbeidsoppgaver, og nektet meg mat. Jeg holdt ikke ut lenger, og rømte derfor til bestefar. Faren min kom tilbake fra Sør-Afrika, og hentet meg hjem, men stemoren min stoppet ikke å misbruke meg. Jeg bestemte meg derfor for å rømme, og endte på den måten opp i Gweru sine gater. Her traff jeg noen gatebarn jeg ble god venn med. De tok meg med til dagsenteret, hvor jeg fikk møte Emmanuel, som spurte meg noen spørsmål om livet mitt. Han tok meg med til mor Happiness, som spurte om jeg ville flytte inn på barnehjemmet. Jeg ble overlykkelig, for jeg likte meg ikke på gaten. Nå bor jeg på barnehjemmet, jeg går på skolen, jeg får mat hver dag, har klær, et tak over hodet, og mennesker jeg kan kalle foreldre, som faktisk bryr seg om meg. Nå ser jeg lyst på fremtiden.

Wilson (17 år)
Jeg heter Wilson, og er 17 år gammel. For tiden går jeg på videregående. Første gang jeg kom til barnehjemmet var jeg en liten gutt. Nå har jeg blitt voksen. Å leve og bo på gaten førte med seg utallige utfordringer. Ofte kunne jeg gå en hel dag uten å spise, andre dager kunne jeg finne mat. De større guttene mobbet meg, og startet å slåss med meg, for å få den maten jeg da hadde funnet. På vinteren var det verst å bo på gaten. Jeg hadde ingen varme klær, ingen tepper, og heller ingen ly for natten. Før foreldrene mine døde var livet mye lettere. Vi bodde landlig til, men det var mye bedre enn å leve på gaten. Grunnen til at jeg måtte dra hjemmefra var fordi ingen kunne ta seg av meg, og jeg måtte derfor slutte på skolen, mens nabobarna fortsatt gikk på skolen. Jeg møtte Question i 2006 i Gwerus gater. Han snakket med meg, og bestemte at jeg fikk flytte inn på barnehjemmet. Her fikk jeg begynne på skolen, vi får næringsrik mat, og menneskene er så fulle av kjærlighet og omsorg. Jeg føler meg trygg på barnehjemmet, og vil takke alle som hjelper oss til å kunne bo her.

Edmore (14 år)
Jeg bodde på gaten i tre måneder, og livet var veldig vanskelig og tøft. Maten jeg spiste var ofte råttent brød og Sadza (maisgrøt). Livet var ikke lett fordi jeg fant mat fra søplekasser og åt det. Andre gutter likte å mobbe meg. Tre måneder på gaten var et helvete for meg. Jeg rømte hjemmefra når moren min døde. Jeg kjenner ikke faren min. Tante var veldig tøff, hensynsløs og ukjærlig. Hun slo meg, og nektet meg å gå på skolen, mens hennes barn fikk gå. Jeg var som en slave i hennes hjem. Bestemor ville forsvare meg når tantes misbruk mot meg ble for mye. Da bestemor døde jaget tante meg vekk og sa jeg var en byrde for henne, og at jeg måtte dra og finne faren min sine slektninger, som jeg aldri engang hadde møtt. Jeg dro og haiket til Gweru. Her møtte jeg Question på dagsenteret, og han gav meg et tak over hodet. På barnehjemmet får jeg gå på skolen, og jeg går nå i 6 klasse, og jeg får spise god mat. 

Piniel (16 år)
Mitt navn er Piniel. Jeg er 16 år gammel. Da jeg levde på gaten hadde jeg ingen plass hvor jeg kunne sove, og jeg sov for det meste på fortauet rundt omkring med andre gatebarn. Jeg hadde ingen til å lære meg om livet, og til å lære meg forskjellen på rett og galt. Jeg ville gjøre hva som helst, som jeg trodde var rett for meg, og noen av de tingene var veldig gale. Til tider mistet jeg kontrollen over meg selv, og jeg havnet ofte i bråk. Livet var vanskelig i byen, og jeg kan ikke forklare den smerten jeg gikk gjennom hjemme, og senere på gaten. Jeg rømte hjemmefra fordi stemoren min var voldelig og føff. Hun slo meg og virkelig hatet meg. Jeg vet ikke hvorfor mamma eller pappa ikke forsvarte meg, eller beskyttet meg. Den eneste utveien var å rømme hjemmefra og starte et nytt liv. Jeg var da 8 år gammel. Nå er jeg en stor gutt. Jeg gikk til dagsenteret med andre gatebarn, og Question tok meg med til barnehjemmet etter at jeg fortalte han historien min. Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Project vil jeg en gang i fremtiden bli noe. Jeg går på skolen, og jeg føler en ro og fred ved å bo på barnehjemmet. Takk til alle som er sponsorer og betaler for oss.

Siphosenkosi (15 år)
Mitt navn er Siphosenkosi. Jeg er 15 år gammel nå. Moren min døde og jeg kjenner ikke faren min. Jeg bodde med bestemor, men hun var veldig slem. Jeg vil aldri glemme hvordan hun slo meg og lillesøsteren min, helt til naboen rapporterte det til politiet. Politiet hentet oss og jeg hadde sår over hele kroppen etter alle slagene fra bestemor, og hun torturerte meg mye. De ansatte på dagsenteret tok meg til klinikken, og jeg fikk medisiner. Question og Happiness er nå mine foreldre fordi de tok meg med hjem til seg da jeg virkelig trengte kjærlighet og omsorg, og ikke minst beskyttelse og trygghet. Da jeg først kom til barnehjemmet kunne jeg verken lese eller skrive. Jeg hadde aldri gått på skolen. Noen ganger var jeg veldig flau i klassen, fordi alle de andre barna var rundt 5 år yngre enn meg. Nå har jeg akkurat gjort ferdig 7 klasse eksamen. Neste år begynner jeg på ungdomsskolen. Jeg vil takke alle sponsorer som betaler for at vi kan få gå på skolen, få bøker, uniformer og mat.

Luis (16 år)
Mitt navn er Luis. Jeg er en 16 år gammel gutt. Da mamma døde bodde jeg hos bestemor. Likevel kom pappa og tok meg med til Harare. Der bodde jeg hos han og stemoren min. Stemoren min var slem mot meg. Min yngre søster og bror døde på grunn av uaktsomhet og tortur fra stemoren min. Jeg gikk på skolen, og etter skoletid måtte jeg gå og selge kokte egg på markedet. Denne virksomheten gikk ikke bra, og pappa og hans kone la skylden på meg for det. Pappa forandret seg, og begynte også å hate meg. På grunn av grusomheten hjemme bestemte jeg meg for å rømme, og jeg ble boende på gatene i Harare, før jeg kom til Gweru. Her møtte jeg Emmanuel og Happiness som tilbudte meg å flytte til barnehjemmet. Livet på gaten var tøft, men likevel bedre enn å bo hjemme hos pappa og stemoren min. På barnehjemmet går jeg på skolen, og jeg går nå på første året på videregående, neste år begynner jeg i andre klasse. Når jeg blir stor vil jeg bli doktor. Jeg vil gjerne takke alle de ansatte på barnehjemmet og dagsenteret for at de tar vare på gatebarna og barnehjemsbarna. Igjen, tusen takk.

Malene Hagen Kjølhamar arbeidet som frivillig i Zimbabwe på et medisinsk frivillighetsprogram. Her fikk hun oppleve den zimbabwiske kulturen, befolkningen og naturen på godt og vondt. Dette er hennes historie.

Å være i Afrika er som å være i en annen verden.

Å være en del av et fellesskap med mennesker fra hele verden. Leve tett på hverandre. Dele vakre, spennende, vonde, triste og utrolige øyeblikk og skape noe som bare er deres. For resten av livet.

Å føle medmenneskeligheten og varmen som bor i mennesker.

Å vokse litt som menneske hver dag.

Å se opp på en fremmed stjernehimmel, den vakreste du noen gang har sett mens et stjerneskudd farer forbi øyekroken din og ditt eneste ønske er at det aldri skal ta slutt.

Å føle gleden ved å gjøre noe for andre. Se at det hjelper å bry seg og kjenne takknemlighet i en klem, et blikk eller håndtrykk.

Å gråte fordi det er vondt å vite, men også kjenne ydmykheten og gleden over at noen valgte å dele sin vanskelige historie med deg.

Å ta del i noen av problemene verden står overfor og kjenne at engasjementet vokser.

Å se løvene jakte, brutalt og mektig, og ikke vite helt hvem man heier på.

Å se verden fra en hesterygg i full galopp, mens håret flagrer og du skriker av glede og redsel på en gang.

Å se, lukte, høre og føle.

Å sitte på flyet, se Zimbabwe bli borte og kjempe mot en stor klump i halsen. Å ikke klare det, men gi søren i at nabomannen ser rart på deg. Du har hatt ditt livs tur og alle tårene fortjener sin reise, de også.

Å ta del i noe større enn seg selv.

Kjære Norge, jeg elsker deg, men hjertet mitt la jeg igjen i Afrika.

Har du lyst til å oppleve Zimbabwe og besøke prosjektet slik som Malene? Sjekk ut programmet vårt Håp-fagutveksling her.

Første møte med barnehjemmet

Da vi besøkte barnehjemmet for første gang i 2011 var dette det eneste stedet som tok seg av byens mange gatebarn. Kapasiteten var sprengt, og det var til enhver tid i underkant av 30 barn som delte på 4 soverom og 14 senger uten madrasser. Som et resultat av dette måtte de sove på tur. Barna ble ofte sendt hjem fra skolen på grunn av manglende skolepenger, eller ødelagte og utslitte skoleuniformer.

Til tross for den vanskelige levesituasjonen på barnehjemmet var det som møtte oss innenfor portene likevel noe helt annet enn fortvilelse og desperasjon. Vi møtte en livsglede og varme vi aldri før har opplevd. Barna var takknemlige og glade for det lille de hadde, og de ansatte stilte opp og tok vare på barna som om det skulle være deres egne - helt uten å få betalt for jobben.

Vi skjønte fort at vi ikke bare kunne dra hjem og glemme alt som hadde skjedd, og startet derfor med å samle inn midler til å dekke skolegangen til de 15 barna som var i skolealder gjennom hjelp fra familie og venner. Dette var starten på dagens sponsorordning til Håp-utdanning.

Kjøp av egen tomt

I oktober 2014 hadde vi betalt for utdanningen til barna på barnehjemmet i nesten 3 år. Vi så en utrolig fremgang hos barna, som ikke lenger stakk av fra barnehjemmet fordi de hadde en ny stabilitet med skole hver dag og mat på bordet. Flere fikk også bedre og bedre resultater. Likevel følte vi at vi ikke gjorde nok, og at det ikke var en langsiktig og bærekraftig løsning med å betale leie for det lille hvite murhuset som ble stadig trangere ettersom flere barn kom inn. Under en tur til Zimbabwe satt Thomas, Lene og Anita fra MCHP (Norge) og Question og Happiness fra MCHC (Zimbabwe) seg ned og la en plan: vi måtte bygge vårt eget sted der vi var uavhengige av huseier, og kunne utvikle et hjem i henhold til barnas behov.

Vi begynte å se på en rekke tomter, og til slutt falt valget på en 5000 m2 stor tomt i Mkoba 10, en av ytterkantene til townshipen. Tanken med å velge akkurat denne tomta var at barna fortsatt ville være tett knyttet til lokalsamfunnet, og de hadde gåavstand til sine gamle skoler og venner. Samtidig ligger tomta helt i utkanten, noe som gjør at vi ikke har naboer tett innpå oss på mer enn en side.

I juni 2015 fikk vi de første bildene fra gravingen av grunnmuren på vårt nye barnehjem, og vi var utrolig spente! Vår lille organisasjon som startet med 15 sponsorer skulle plutselig bygge hus!

Utkastelsen

Vi gikk inn i mai 2015 med enormt pågangsmot og motivasjon nå som vi endelig skulle starte byggingen av det nye barnehjemmet vårt, men det tok ikke lang tid før vi plutselig sto foran en av de tøffeste utfordringene siden organisasjonen ble startet. Lederne av barnehjemmet, Question og Happiness, ringte oss plutselig en dag og fortalte at myndighetene hadde vært i kontakt med dem for å gi beskjed om at barna måtte ut fra det gamle huset de hadde bodd i siden 1996 fordi det ikke var et godkjent barnehjem. Etter lange diskusjoner frem og tilbake klarte de å strekke fristen til tre måneder før barna måtte ut. Samtidig hadde politiet ødelagt samtlige plastikkhus for gatebarna i byen etter en politirassia, og Question og Happiness ble ringt etter for å komme og ta seg av de 80 gatebarna som nå sto uten husvære - til og med de få gjenstandene og papphusene de kalte sine hjem hadde blitt ødelagt.

Plutselig var alt i ferd med å rakne foran øynene våre. Vi sto med en tom tomt med store planer om å bygge et velfungerende og bra barnehjem for de mange gatebarna, men manglet 150.000 kroner for å ferdigstille det første huset. I tillegg hadde vi nå 80 hjemløse barn som sårt trengte vår hjelp, i tillegg til 30 barn på det gamle barnehjemmet som også ville bli kastet på gaten om tre måneder. På MCHP sitt krisemøte fant vi ut at det eneste vi kunne gjøre var å nå ut til vårt nettverk av venner, familie og støttespillere, og sammen forsøke å gjøre noe. Vi startet med å poste på Facebook under kampanjen #MayWave sammen med våre venner i Champions4Children. Da vi våknet neste morgen fikk alle sjokk – halve beløpet var samlet inn! Sjokket ble enda større da selveste Bono fra det verdenskjente bandet U2 hev seg på #MayWave kampanjen med et bilde av seg selv som vinket sin støtte!

Nervøsiteten var til å ta og føle på da vi tok det første spadetaket en senkveld i juni, vel vitende om at vi kanskje ikke kom til å klare å ferdigstille huset fordi vi manglet penger. Men, med iherdig innsats fra venner, støttespillere og ikke minst alle på bakken i Zimbabwe, så var huset innflytningsklart bare syv uker senere! Det var ikke et tørt øye på barnehjemmet da den minste gutten vår, lille Tatenda, klippet snora på barnehjemmet sammen med en av våre største lokale beskyttere, og tidligere toppolitiker, Dr. Msipa.

Ingeniører Uten Grenser Norge

Å se de første 10 barna flytte inn på det nye barnehjemmet var en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse. For første gang i livet sitt hadde de et uteområde hvor de kunne leke, de hadde egne senger, og trygge, gode fasiliteter rundt seg. Et velkjent problem fra det gamle barnehjemmet var ustabiliteter i det lokale strøm- og vann-nettet. Selv om vann og strøm kunne være innlagt, og man fikk dyre regninger hver måned for bruken, kunne man likevel gå 5 dager i uka uten. Da vi bygde det nye barnehjemmet ønsket vi en langsiktig og mer lønnsom løsning, og startet derfor å se på hvilke muligheter vi hadde. Etter hvert fikk vi tips om å kontakte Ingeniører Uten Grenser Norge (IUG).

Til vår store overraskelse og glede tok det ikke lang tid før de tok kontakt med oss, og et par møter senere skulle ingeniørene Karina og Jonas plutselig på oppdrag til barnehjemmet for å installere solcellepanel på det nye huset vårt. Etter en hel del krangling med tollen for å få det importerte solcelleanlegget fra Sør-Afrika, samt to uker med installasjon kunne vi for første gang skru på lyset. Som det første huset i hele townshipen hadde vi fått strøm gjennom eget solcellesystem – og da alle andre hus var mørke av strømbrudd, lyste det fortsatt på barnehjemmet.

Dette var starten på et godt og tett samarbeid med IUG. Gjennom to nye turer har ingeniørene Joar og Mathias sørget for varmtvann gjennom solfangeranlegg, mens Hanne og William så på mulighetene for å løse vannproblematikken, samt det å hjelpe Håp-familiene med strøm og vann.

Vi ser frem til å fortsette samarbeidet med IUG for å hele tiden kunne bruke nye, gode løsninger i prosjektene, slik at vi sammen kan skape en bedre hverdag for de familiene og barna vi hjelper. Et av våre store prosjekter fremover vil bli et søppelsorteringsprosjekt for å kunne resirkulere søppel vi får fra lokalbefolkningen i bytte mot strøm og vann produsert med solenergi. Samtidig ønsker vi å sette i gang et læringsprogram for å spre kunnskap til lokalsamfunnet om viktigheten av å ta vare på omgivelsene, og finne en måte å benytte oss av den store mengden søppel som finnes gatelangs. En prosjektgruppe vil settes sammen til høsten, med målsetting om å lansere dette prosjektet våren 2019. Ikke bare vil dette føre til verdiskapning, arbeidsplasser og bedre levevilkår for lokalsamfunnet, men det vil også bidra til å bygge opp om og spre grønne verdier til de som deltar i prosjektene våre. Som vi gleder oss til fortsettelsen!

Godkjennelsen

Under åpningen av det første huset på barnehjemmet var vi overlykkelige over å endelig ha et trygt og godt hus til de mange barna våre. Likevel var det en utfordring som gnagde oss – i henhold til loven hadde dette huset kun plass til 10 barn, og halvparten av barna måtte derfor gå en lang vei hjem hver kveld for å kunne legge seg. Dette gjorde at gjengen vår ble splittet, og ikke alle tilbragte like mye tid på det nye barnehjemmet. Vi hadde allerede noen innsamlede midler til å starte byggingen av hus nummer to, og satte derfor umiddelbart i gang prosessen med å få det første huset godkjent og registrert som et offisielt barnehjem. Lite visste vi om at dette skulle bli tidenes kamp som skulle ta hele 2 år, 6 måneder og 27 dager.

Da barna hadde flyttet inn i huset fikk lederne på barnehjemmet, Question og Happiness, plutselig beskjed om å møte i retten fordi de hadde hatt barn boende i et hus som ikke var registrert. Dette var en enorm psykisk knekk for både oss her i Norge, men spesielt for de som jobber i Zimbabwe; sammen hadde vi kjempet for å få et hus til de desidert svakeste i samfunnet, men opplevde å få kjepper i hjulene uansett hvor vi snudde oss. Lederne våre møtte opp i retten, motparten uteble - gang på gang. Rettssaken ble derfor utsatt og utsatt. Etter en 8 måneder lang kamp, med uendelig mange møter i rettssalen, slo dommeren fast at saken var avsluttet, og at prosessen med å få huset godkjent som et barnehjem skulle iverksettes.

Lettelsen over å vinne rettsaken var enorm. Papirarbeidet var allerede i orden, og vi var nå kun et møte i departementet fra å få papiret. Dette møte ble holdt tre ganger i året, men hadde sist blitt holdt i 2015. Vi begynte for alvor å kjenne på presset for å komme videre. Vi hadde lenge samlet inn midler for å starte byggingen av hus nummer to, og visste hvor viktig det var å vise sponsorer og støttespillere at pengene kom frem og gjorde nytte for seg. Pengene ble derfor stående på konto i lang tid, fordi vi var livredde for at de skulle gå til spille hvis vi begynte å bygge før det første huset var godkjent. Mens vi ventet på godkjennelsen gjorde vi diverse småprosjekter på tomta, som å bygge bålplass, lekeplass, kylling innhegning og grønnsakshage.

1. oktober 2017 bestemte vi oss imidlertid for at nok var nok. Vi kunne rett og slett ikke lenger sitte og se på at pengene fra sponsorer og støttespillere ble stående ubrukt på konto; eller det som verre var; vi kunne ikke fortsette å samle inn penger når vi ikke fikk brukt opp de vi allerede hadde stående på konto. Vi startet derfor byggingen av hus nummer to denne dagen.

Hus nummer to!

1. oktober 2017 tok vi det første spadetaket på det som skulle bli hus nummer to på barnehjemmet med store forhåpninger om å kunne feire jul i det nye huset. Jobben med hus nummer to begynte veldig bra, og det tok ikke lange tiden før grunnmuren var ferdig gravd og støpt. Men, herfra startet dessverre problemene.

Det skulle vise seg at det plutselig ble ekstrem materialmangel i landet, samtidig som prisene tredoblet seg og den verste cashkrisen vi hadde opplevd siden vi startet å jobbe i landet ble et faktum. Vi ble derfor nødt til å forhåndsbetale for å i det hele tatt ha mulighet til å få varer fordi butikkene måtte forskuddsbetale sine leverandører for å få sine varer. Midt oppi alt ble daværende president Robert Gabriel Mugabe avsatt som president, og landet var plutselig ustabilt i forhold til import av varer. Det var en lang runddans som viste seg å ta mye lenger tid enn vi først antok. Arbeiderne våre satt klare for å jobbe, men ble hindret av manglende materialer. Byggingen gikk derfor fremover med museskritt.

Den 5. mars 2018 fikk vi en svært positiv overraskelse midt oppi kaoset: endelig fikk vi beskjeden vi hadde ventet på – brevet som viste at barnehjemmet nå offisielt var godkjent etter zimbabwisk lov – noe som betydde at barna endelig kunne bo i huset på lovlig vis! Noen uker senere dro Thomas, Anita og Lene til Zimbabwe for å besøke prosjektene, og se det nybygde huset. Det skulle vise seg at det var en del feil og mangler som måtte forbedres i hus nummer to – da store deler av huset ble oversvømt etter at Thomas tok sin morgendusj. Utbedringene ble gjort, og helseinspektørene fikk endelig skrevet sin godkjenning slik at barna kunne bo der. Igjen fikk vi hjelp fra Ingeniører Uten Grenser til å installere solcellepanel og solfanger på det andre huset vårt!

Barna våre på barnehjemmet har gått fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger til å nå ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem. Utenfor porten til barnehjemmet er situasjonen imidlertid en helt annen. 73% av Zimbabwes befolkning lever i det som betegnes som ekstrem fattigdom. Dette er også bakgrunnen for at vi i 2017 startet en rekke tiltak for å også kunne bistå lokalsamfunnet, og per i dag har vi totalt 12 pågående prosjekter.

Simbarashe har vokst opp og bodd på barnehjemmet siden han var liten, og studerer nå til å bli automekaniker.

Han har skrevet et brev for å fortelle historien sin, og hva det har betydd for han å få hjelp til å fullføre utdannelsen sin. Vi er utrolig stolt over hvor langt Simbarashe har kommet, og hvordan han virkelig står på for å oppnå drømmen sin om å kunne bli noe for å kunne hjelpe andre. Vi heier på deg Simbarashe!

“My name is Simbarashe, and I am 23 years old. I came here at the children’s home in 2006, so I can say I grew up here. Then, back in 2011, that’s the year I knew members of Midlands Children Hope Project. This organization (MCHP) did many amazing things in my life. We shared a lot together and they are good memories. But the most important thing thay they did to me is paying my school fees since primary level up to high school. Now I am at the tertiary education doing a course in Auto Mechanic.

My dream is to have my company to fixing cars and employ many people who are vulnerable and also train vulnerable children auto mechanics.

Besides the paying of school fees, MCHP did a lot, like sponsoring trips to beautiful places here in Zimbabwe and throwing parties to us at the children’s home during holidays, and also not forgetting the clothes, healthy food, fantastic accomodation, medication - the list is endless.

I would like to say thank you Midlands Children Hope Project and its sponsors for the wonderful work that you are doing to me and to all the children under the programme. I now have a bright future ahead. Thank you a million times. God bless you all.”

Vil du hjelpe flere barn med å få utdannelse slik som Simbarashe? Meld deg som sponsor her.

Gideon bodde tidligere på barnehjemmet, og studerer nå sosiologi på universitet.

Han har skrevet et brev for å fortelle historien sin, og hva det har betydd for han å få hjelp til å fullføre utdannelsen sin. Vi er utrolig stolt over hvor langt Gideon har kommet, og hvordan han virkelig står på for å oppnå drømmen sin om å kunne bli noe for å kunne hjelpe andre. Vi heier på deg Gideon!

“Greetings! I’m Gideon. Firstly I would like to say thank you for every effort you put for me to go to school. You made me see the reality and that I can change my future. At the children's home I found a family that showed me love.

When I finished my Grade 7 I never thought of going back to school because I didn't have money to pay school fees. Then you came up and raised me from there up to this day. As I was growing up, I always wanted to be someone who helps those who are vulnerable and in need.

Now I am at the University and I'm working to get my degree in Sociology and Social policy. I truly appreciate the confidence you have in me. I am who I am because of you.

You offered studentloans to us through Hope-studentloan so that we can continue studying. Many thanks for giving me this opportunity!!!

THANK YOU ONCE AGAIN. May God continue showering you with blessings!”

Vil du hjelpe flere barn med å få utdannelse slik som Gideon? Meld deg som sponsor her.

Luther er en av de ansatte sine barn, og går nå på universitetet.

Han har skrevet et brev for å fortelle historien sin, og hva det har betydd for han å få hjelp til å fullføre utdannelsen sin. Vi er utrolig stolt over hvor langt Luther har kommet. Vi heier på deg Luther!

“Hello, I'm Luther and I just want to express my sincere gratitude to you the MCHP team for the great unbelievable support you are giving to me for my academics from the year 2018.

I started receiving educational assistance from Advanced level now I'm at university level where I'm doing Bachelor of Science Honours degree in sociology and social policy.

I'm so grateful for the warm support, and my wish is to do my best in pursing my career and I want to give back to the community and the children's home in the near future.

Thank you so much!”

Vil du hjelpe flere barn med å få utdannelse slik som Luther? Meld deg som sponsor her.

Brain studerer i dag på fjerde året for å bli farmasøyt i Zambia, men har tidligere bodd på barnehjemmet, og kommer fra en svært vanskelig bakgrunn.

Han har skrevet et brev for å fortelle historien sin, og hva det har betydd for han å få hjelp til å fullføre utdannelsen sin. Vi er utrolig stolt over hvor langt Brain har kommet, og hvordan han virkelig står på for å oppnå drømmen sin om å bli farmasøyt. Vi heier på deg Brain!

“My name is Brain,

In this write up I would like to share my story (in summary) about how I joined Midlands Children Hope Centre in Gweru, Zimbabwe. I believe many children are having hard times trying to pursue their dreams due to financial constraints and many other problems. I am also sure others are going through tougher times than I did myself, which makes my story not a special one in any way. However, I am convinced that sharing it may give hope to other children facing difficulties to pursue their dreams and assure them that there’s still hope.

I grew up in in the Rural areas of Zimbabwe (Shurugwi, Zhaugwe to be specific). In these areas my father and mother used to sustain us through small scale farming. Unfortunately in 2008 my mother got ill and passed away that same year. I was 12 years old when she passed away. Life changed. Myself and my two brothers had to start working in the fields helping our father so that we get food at the end of the day. I completed my primary level but faced financial challenges to proceed to secondary level. Since he couldn’t afford paying for school fees, my father offered to work at school (in the construction of classrooms) as form of payment for my fees. I passed my secondary school and now the biggest challenge came, I wanted to go to Advanced Level (senior secondary) .

With help of teachers I applied for a scholarship so that I moved to the Urban (Gweru). While waiting for response from scholarships organization, teachers paid for my first term fees, and took me to one of the teachers' house in town and I started going to school (Advanced Level). Things didn’t work out as planned. Response from scholarships organization said I was not eligible. Nobody could pay for my fees so I went back to the village. Luckily our neighbor in the village had an unoccupied house in town and he allowed me to go back and stay there without paying any rentals while going to school. I stayed alone at that house for a month then the owner of the house found tenants to rent the same house. I had to move out. There was nowhere to go for me in town, and I stopped going to school again. Each day I would struggle to get food and a place to sleep until one day a friend of mine told me about the drop-in centre where vulnerable children get food.

The drop-in center became a place for me to get food, but I really wanted to go back to school. I shared my challenges with Question and Happiness (Mr and Mrs Ndou), who welcomed and gave me parental love up to date. I am forever grateful. They took me to the children’s home in Mkoba 10. At the children’s home I lived without lacking anything. School fees, food and shelter were all provided from Midlands Children Hope Project until I finished advanced Level. With the support from Midlands Children Hope Project today: my accommodation, food and many other expenses are catered for, and I am now a 4th year Pharmacy Student studying in Zambia. I would like to express my gratitude to Midlands Children Hope Centre and Midlands Children Hope Project for giving me this life changing opportunity. For me, this is a milestone. Everytime I think about my wonderful stay at the orphanage, with our wonderful mothers there, my heart fills with bliss and ecstasy.

Regards; Brain Dzingai”

Vil du hjelpe oss med å få enda flere barn til å fullføre utdannelsen sin? Meld deg som sponsor her.

Tatenda bodde tidligere på barnehjemmet, og går nå på videregående.

Han har skrevet et brev for å fortelle historien sin, og hva det har betydd for han å få hjelp til å fullføre utdannelsen sin. Vi er utrolig stolt over hvor langt Tatenda har kommet. Vi heier på deg Tatenda!

“My name is Tatenda. I am a 22 year old boy. I grew up at the orphanage. When my parents passed away l had no where to stay and some family members were abusive until I made a decision to go and live in the streets. That's when I met the staff at drop-in, who took me to the children's home where I got shelter, education, family, love and care.

From primary level to high school level. MCHP was responsible for my school fees payment. Not only that, MCHP provided me with school uniforms and books. MCHP also gave me a smile where we would go for trips and would throw parties to us. I have known many beautiful places of Zimbabwe through MCHP. Places like Antelope Park, Jabulani safaris, Great Zimbabwe etc.

I benefited a lot from MCHP, even clothes, shoes we wear. Most importantly MCHP gave us a home. Not just a home but a fair and beautiful home, they also gave us family and friends from overseas. Now I am going to college it's all because of MCHP.

I would to thank all the MCHP members for the love and support they are giving me. Not forgetting the man who made it possible for me to get all this support. Mr Ndou may the lord bless you. Many thanks to Anita, Thomas and Lene and all the MCHP sponsors. Also my parents Mrs Ndou Mai Mlauzi, Mai Matsaure, Mr Muchemwa only to mention but a few. This has made me know and believe that family is not all about blood but by having MCHP as part of my family. Thank you MCHP for the love and support you are giving to me and my fellow brothers and sisters we love you.”

Vil du hjelpe flere barn med å få utdannelse slik som Tatenda? Meld deg som sponsor her.

Miriam er en av barna i lokalsamfunnet som vi betaler skolepenger for.

Hun har skrevet et brev for å fortelle historien sin, og hva det har betydd for henne å få hjelp til å fullføre utdannelsen sin. Vi er utrolig stolt over hvor langt Miriam har kommet, og hvordan hun virkelig står på for å oppnå drømmen sin om å kunne bli noe for å kunne hjelpe andre. Vi heier på deg Miriam!

“My name is Miriam. I am a young lady aged 21. I am currently studying at Zimbabwe Ezekiel Guti University pursuing a Bachelor of Social sciences honours degree in Social work.

Midlands Children Hope Project paid my school fees since Advanced Level till now. I’m so grateful for Hope student loan and education fund because I nearly dropped out of school due to financial problems.

May God bless MCHP and may you keep up with the good work. Thank you so much.”

Vil du hjelpe flere barn med å få utdannelse slik som Miriam? Meld deg som sponsor her.