Noe av det fineste en kan gi, er en utdanning til noen som trenger det
— Ida, sponsor

55715.jpg

MorskjærligheT

Som 18 åring flyttet Happiness Ndou flyttet inn sammen med gateguttene til et hvitt murhus i Mkoba. Siden har hun blitt kjent som alle gatebarnas mor. 

En gatehistorie

Gatebarna har opplevd mer enn noe barn noen sinne skal måtte oppleve. Her forteller de sin historie.

En annen verden

Å være i Afrika er som å være i en annen verden. Her forteller Malene som sitt opphold som frivillig. 

4a16f0f5-071f-49b2-acc9-76b03799a5ac.jpg

HÅP-BARNEHJEMMET

Les den fantastiske historien om hvordan alt startet!

 

MORSKJÆRLIGHET

Å arbeide med gatebarn blir ofte sett på som en forlegenhet i Zimbabwe da folk ser barna som kriminelle og lønnen er svært dårlig.
– Når jeg går rundt i gatene i dag og barna kommer springende til meg blir jeg stolt, sier Happiness, kvinnen som i byen Gweru er kjent under tittelen «alle gatebarns mor».

Fra tegneserietegner til frivillighetsarbeider
Happiness vokste opp i Gwanda, en liten landsby som ligger omtrent 300 kilometer fra Gweru. Foreldrene til Happiness skilte seg da hun var veldig ung, og faren hennes flyttet til Sør Afrika. Happiness flyttetinn til bestemoren, mens moren arbeidet for å tjene penger for å sende Happiness på skole. Happiness kan i dag fortelle at hun måtte hjelpe til mye hjemme hos bestemoren, der hun blant annet samlet ved og lagde mat.

– Da jeg var 11 år gammel gikk jeg ofte en kilometer med en 20 liters bøtte med vann på hodet. Jeg husker ennå hvor vondt det var og hvor sår jeg ble i nakken.
På spørsmål om hva hun drev med på fritiden da hun var mindre minnes Happiness at hun pleide å leke utenfor huset sammen med venner. Hun likte også å spille nettball:
– Jeg var en god sprinter, forteller Happiness leende.

På skolen var Happiness sine yndlingsfag matte og naturfag, og hun drømte om å bli tegneserietegner eller apoteker. Likevel var det ikke dette Happiness skulle ende opp som, hun skulle arbeide med noe helt annet. I 1999 flyttet Happiness til Gweru der moren hennes arbeidet på en pub. Ved juletider samme året møtte hun Question Ndou – mannen som hadde startet opp og drev Midlands Children Hope Centre.
– Den var en fantastisk dag, minnes Happiness smilende.

I juni måned det kommende året giftet Happiness og Question seg, og hun flyttet inn sammen med ham og alle gateguttene på barnehjemmet. Happiness var da bare 18 år gammel, og barnehjemsbarna hadde lett for å komme i kontakt med henne. Hun forteller at de pleide å huske og leke sammen.
– Det var likevel harde dager, forteller hun.
På denne tiden var Zimbabwe preget av vanskelige økonomiske, politiske og sosiale forhold. Bøndene i området pleide å gi dem litt mat slik at de klarte seg, men etter at situasjonen forverret seg og bøndene ikke lengre var i området gikk ting fra vondt til verre. Alikevel var det å gi opp aldri et alternativ for Happiness og Question:
– Hva skulle gatebarna ha gjort om vi stengte barnehjemmet? Vi har forpliktet oss til disse barna og vi deler det lille vi har.

En evig kamp
Happiness kan fortelle at folk kommer bort til henne for å spørre om hun ikke er flau over å arbeide med gatebarna. Hvorfor velger hun en jobb uten lønn for å hjelpe kriminelle barn? For mange i Gweru gir dette ingen mening, men Happiness har aldri angret på valget sitt:

– Det hele er verdt det når jeg ser utviklingen til guttene på hjemmet.
Tidligere var det bare noen få personer som ville ha snakket med gatebarna, men guttene ved barnehjemmet har nå lært å oppføre seg som gode mennesker. Happiness kan fortelle at det er vanskelig å rehabilitere noen som har bodd på gaten over lengre tid, men at de har sett utrolige forandringer hos mange av barna.
– Det er ikke lett å forandre et barn når de har vokst opp i en slik rotløs verden. De er ikke vant til å ta ansvar i huset og de føler at vi er urettferdige mot dem når vi ber dem ta del i de daglige gjøremålene. Da prøver vi å fortelle dem at vi er glad i dem, og at vi vil at de skal hjelpe til i huset slik at de kan lære slik at de er forberedt på den dagen de flytter for seg selv. Oppfører du deg bra her på barnehjemmet får du bli.

Happiness vet hvor viktig det er for disse guttene å ha en familie og føle tilhørighet til noen, og hun forteller ivrig at guttene nå ser på hverandre som brødre.
– Vi har alltid prøvd å skape en hjemlig miljø her på barnehjemmet i tillegg til å tilby dem et tak over hodet og en utdannelse.
Noen av guttene har nå flyttet fra barnehjemmet og flere av dem går universitet eller har fått seg jobb. Disse guttene husker godt hvor de kommer fra, og kommer ofte på besøk til Happiness, Question og guttene på barnehjemmet.
– Guttene kaller dette huset hjemmet sitt – og vi føler oss som foreldrene deres.

I 2007 gikk ting fra vondt til verre for barnehjemmet som allerede slet med å få endene til å møtes i et økonomisk, politisk og sosialt haltende Zimbabwe. UNICEF, som hadde støttet utdanningen til barna, trakk tilbake støtten til prosjektene under den forklaringen at de hadde skiftet fokus.
– På denne tiden bodde jeg og Question i et nytt hus som vi leide sammen med gatejentene fra barnehjemmet, forteller Happiness. De hadde funnet ut at det ble for vanskelig å huse gutter og jenter i et så lite hjem når barna allerede slet med problemer etter livet på gaten.
– Det er vanskelig å leie et hus når en ikke driver med lønnet arbeid, sier Happiness og forteller at det var hun som måtte skaffe penger til dette. Noen ganger gikk hun til Botswana for å kjøpe klær de kunne selge på markedet i byen, men av og til var hennes eneste utvei å spørre moren om penger.
– I vår kultur er det mannen sin oppgave å dekke familiens økonomiske behov, og det var derfor veldig ydmykende å måtte gå til min mor for å spørre om penger, forteller hun.
– Min mann er egentlig en veldig flink businessmann og kunne nok ha tjent gode penger om han var i rett bransje, men han forteller meg alltid at barna trenger oss og at vår tid kommer.

Håpet for en bedre fremtid
I 2011 besemte løveparken Antelope Park seg for å ta inn Midlands Children Hope Centre som et av samfunnsprosjektene sine der frivillige fra USA, Europa og Australia bidrar til å utvikle stedet med mål om å gjøre dem økonomisk selvstendige. Happiness forteller at ting ble mye bedre etter dette da de frivillige kom med senger, sofaer, tepper – og senere også bord, stoler, en fryser og en komfyr.

Happiness har ikke gitt opp håpet og har store drømmer for fremtiden til barnehjemet. Hun håper at de kan få seg et større hus med en stor hage der de har plass til alle kyllingene og der de kan sette opp en skikkelig grønnsakshage og selge det de produserer til lokalbefolkningen. Da kan de kanskje klare å bygge seg opp en inntekt slik at de som jobber ved barnehjemmet kan få litt betalt. Med et større hus håper hun at de kan ha adskilte områder i huset og bad slik at de også kan ta inn jenter fra gaten igjen.
– Jentene på gaten er virkelig hjertesaken min, sier Happiness med alvor i øynene.
– Jeg er jo kvinne selv og jeg ser hvordan de blir behandlet på gaten. Kvinnen som i dag blir sett på som alle gatebarns mor smiler litt oppgitt:
– Det ville vært en drøm å få gitt alle gatebarna den fremtiden de fortjener.


GATEBARNAS EGNE HISTORIER

Guttene på barnehjemmet har opplevd mer smerte og fortvilelse enn et ungt barn noensinne skal måtte trenge å takle. Takket være donasjoner fra våre sponsorer har de kommet seg vekk fra grusomhetene på gata og inn på et trygt og godt barnehjem. Her lærer de sakte men sikkert å legge fortiden bak seg, og fokusere på å skape en ny og bedre fremtid for seg selv. Noen av guttene har valgt å dele de sterke og hjerteskjærende historiene sine med oss. For deres egen beskyttelse har vi ikke lagt ved bilder av dem. 

Tafadzwa (15 år)
Mitt navn er Tafadzwa. Jeg er 15 år gammel. Da mamma døde flyttet jeg til pappa og min stemor. Noen ganger dro pappa til Sør Afrika for å jobbe, og jeg ble igjen med stemoren min. Hun misbrukte meg veldig, hun slo meg, gav meg altfor mange arbeidsoppgaver, og nektet meg mat. Jeg holdt ikke ut lenger, og rømte derfor til bestefar. Faren min kom tilbake fra Sør Afrika, og hentet meg hjem, men stemoren min stoppet ikke å misbruke meg. Jeg bestemte meg derfor for å rømme, og endte på den måten opp i Gweru sine gater. Her traff jeg noen gateunger jeg ble god venn med. De tok meg med til dagsenteret, hvor jeg fikk møte Mr Emmanuel Muchemwa, som spurte meg noen spørsmål om livet mitt. Han tok meg med til mor Ndou (Happiness), som spurte om jeg ville flytte inn på barnehjemmet. Jeg ble overlykkelig, for jeg likte meg ikke på gaten. Nå bor jeg på barnehjemmet, jeg går på skolen, jeg får mat hver dag, har klær, et tak over hodet, og mennesker jeg kan kalle foreldre, som faktisk bryr seg om meg. Nå ser jeg lyst på fremtiden.

Wilson (17 år)
Jeg heter Wilson, og er 17 år gammel. For tiden går jeg på videregående. Første gangen jeg kom til barnehjemmet var jeg en liten gutt. Nå har jeg blitt voksen. Å leve og bo på gaten førte meg seg utallige utfordringer. Ofte kunne jeg gå en hel dag uten å spise, andre dager kunne jeg finne mat. De større guttene mobbet meg, og startet å slåss med meg, for å få den maten jeg da hadde funnet. På vinteren var det verst å bo på gaten. Jeg hadde ingen varme klær, ingen tepper, og heller ingen ly for natten. Før foreldrene mine døde var livet mye lettere. Vi bodde landlig til, men det var mye bedre enn å leve på gaten. Grunnen til at jeg måtte dra hjemmefra var fordi ingen kunne ta seg av meg, og jeg måtte derfor slutte på skolen, mens nabobarna fortsatt gikk på skolen. Jeg møtte Mr Ndou (Question) i 2006 i Gwerus gater. Han snakket med meg, og bestemte at jeg fikk flytte inn på barnehjemmet. Her fikk jeg begynne på skolen, vi får næringsrik mat, og menneskene er så fulle av kjærlighet og omsorg. Jeg føler meg trygg på barnehjemmet, og vil takke alle som hjelper oss til å kunne bo her.

Edmore (14 år)
Jeg bodde på gaten i tre måneder, og livet var veldig vanskelig og tøft. Maten jeg spiste var ofte råttent brød og Sadza. Livet var ikke lett fordi jeg fant mat fra søplekasser og åt det. Andre gutter likte å mobbe meg. Tre måneder på gaten var et helvete for meg. Jeg rømte hjemmefra når moren min døde. Jeg kjenner ikke faren min. Tante var veldig røff, og hensynsløs og ukjærlig. Hun slo meg, og nektet meg å gå på skolen, mens hennes barn fikk gå. Jeg var som en slave i hennes hjem. Bestemor ville forsvare meg når tantes misbruk mot meg ble for mye. Da bestemor døde jaget tante meg vekk og sa jeg var en byrde for henne, og at jeg måtte dra og finne faren min sine slektninger, som jeg aldri engang hadde møtt. Jeg dro og haiket til Gweru. Her møtte jeg Mr Question Ndou på dagsenteret, og han gav meg et tak over hodet. På barnehjemmet får jeg gå på skolen, og jeg går nå i 6 klasse, og jeg får spise god mat. 

Piniel (16 år)
Mitt navn er Piniel Jani. Jeg er 16 år gammel. Da jeg levde på gaten hadde jeg ingen plass hvor jeg kunne sove, og jeg sov for det meste på fortau rundt omkring med andre gatebarn. Jeg hadde ingen til å lære meg om livet, og til å lære meg forskjellen på rett og galt. Jeg ville gjøre hva som helst, som jeg trodde var rett for meg, og noen av de tingene var veldig gale. Til tider mistet jeg kontrollen over meg selv, og jeg havnet ofte i bråk. Livet var vanskelig i byen, og jeg kan ikke forklare den smerten jeg gikk gjennom hjemme, og senere på gaten. Jeg rømte hjemmefra fordi stemoren min var voldelig og røff. Hun slo meg og virkelig hatet meg. Jeg vet ikke hvorfor mamma eller pappa ikke forsvarte meg, eller beskyttet meg. Den eneste utveien var å rømme hjemmefra og starte et nytt liv. Jeg var da 8 år gammel. Nå er jeg en stor gutt. Jeg gikk til dagsenteret med andre gatebarn, og Mr Question Ndou tok meg med til barnehjemmet etter at jeg fortalte han historien min. Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Centre vil jeg en gang i fremtiden bli noe. Jeg går på skolen, og jeg føler en ro og en fred ved å bo på barnehjemmet. Takk til alle som sponser oss på MCHC.

Siphosenkosi (15 år)
Mitt navn er Siphosenkosi Dube. Jeg er 15 år gammel nå. Moren min døde og jeg kjenner ikke faren min. Jeg bodde med bestemor, men hun var veldig slem. Jeg vil aldri glemme hvordan hun slo meg og lillesøsteren min, helt til naboen rapporterte det til politiet. Politiet hentet oss og jeg hadde sår over hele kroppen etter alle slagene fra bestemor, og hun torturerte meg mye. MCHC tok meg til klinikken, og jeg fikk medisiner. Mr Ndou og Mrs Ndou er nå mine foreldre fordi de tok meg hjem til seg da jeg virkelig trengte kjærlighet og omsorg, og ikke minst beskyttelse og trygghet. Da jeg først kom til MCHC kunne jeg verken lese eller skrive. Jeg hadde aldri gått på skolen. Noen ganger var jeg veldig flau i klassen, fordi alle de andre barna var rundt 5 år yngre enn meg. Nå har jeg akkurat gjort ferdig 7 klasse eksamen. Neste år begynner jeg på ungdomsskolen. Jeg vil takke Anita og hennes venner som betaler for at vi kan få gå på skolen, få bøker, uniformer og mat.

Luis (16 år)
Mitt navn er Luis Dimingu. Jeg er en 16 år gammel gutt. Da mamma døde bodde jeg hos bestemor. Likevel kom pappa og tok meg med til Harare. Der bodde jeg hos han og stemoren min. Stemoren min var slem mot meg. Min yngre søster og bror døde på grunn av uaktsomhet og tortur fra stemoren min. Jeg gikk på skolen, og etter skoletid måtte jeg gå og selge kokte egg på markedet. Denne virksomheten gikk ikke bra, og pappa og hans kone la skylden på meg for det. Pappa forandret seg, og begynte også å hate meg, han også. På grunn av grusomheten hjemme bestemte jeg meg for å rømme, og jeg ble boende på gatene i Harare, før jeg kom til Gweru. Her møtte jeg Emmanuel Muchemwa og Mrs Ndou som tilbudte meg å flytte til barnehjemmet. Livet på gaten var tøft, men likevel bedre enn å bo hjemme hos pappa og stemoren min. På Midlands Children Hope Centre går jeg på skolen, og jeg går nå på første året på videregående, neste år begynner jeg i andre klasse. Når jeg blir stor vil jeg bli doktor. Jeg vil gjerne takke alle de ansatte på MCHC for at de tar vare på gatebarna og barnehjemsbarna. Igjen, tusen takk.

Kjære Norge, jeg elsker deg, men hjertet mitt la jeg igjen i Afrika.
— Malene Hagen Kjølhamar

EN ANNEN VERDEN

Malene Hagen Kjølhamar arbeidet som frivillig i Zimbabwe gjennom Goexplore sitt medisinske program. Her fikk hun oppleve den zimbabweiske kulturen, befolkningen og naturen på godt og vondt. Dette er hennes historie.

Å være i Afrika er som å være i en annen verden.

Å være en del av et fellesskap med mennesker fra hele verden. Leve tett på hverandre. Dele vakre, spennende, vonde, triste og utrolige øyeblikk og skape noe som bare er deres. For resten av livet.

Å føle medmenneskeligheten og varmen som bor i mennesker.

Å vokse litt som menneske hver dag.

Å se opp på en fremmed stjernehimmel, den vakreste du noen gang har sett mens et stjerneskudd farer forbi øyekroken din og ditt eneste ønske er at det aldri skal ta slutt.

Å føle gleden ved å gjøre noe for andre. Se at det hjelper å bry seg og kjenne takknemlighet i en klem, et blikk eller håndtrykk.

Å gråte fordi det er vondt å vite, men også kjenne ydmykheten og gleden over at noen valgte å dele sin vanskelige historie med deg.

Å ta del i noen av problemene verden står overfor og kjenne at engasjementet vokser.

Å se løvene jakte, brutalt og mektig, og ikke vite helt hvem man heier på.

Å se verden fra en hesterygg i full galopp, mens håret flagrer og du skriker av glede og redsel på en gang.

Å se, lukte, høre og føle.

Å sitte på flyet, se Zimbabwe bli borte og kjempe mot en stor klump i halsen. Å ikke klare det, men gi søren i at nabomannen ser rart på deg. Du har hatt ditt livs tur og alle tårene fortjener sin reise, de også.

Å ta del i noe større enn seg selv.

Kjære Norge, jeg elsker deg, men hjertet mitt la jeg igjen i Afrika.



Fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger - til å ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem.
7a160a7b-5107-4470-88e3-5ee97e72b645.jpg
a3dd480b-e996-4f46-b6da-6650cde82fd0.jpg
204ae04a-7f3d-4bd8-ab47-f7815dfd2893.jpg
f81ebc29-f114-4634-bdc0-607c0191cc2f.jpg

Første møte med barnehjemmet

HÅP BARNEHJEMMET 1/6: Da vi besøkte barnehjemmet for første gang i 2011 var dette det eneste stedet som tok vare på byens mange gatebarn. Kapasiteten var sprengt, og de hadde 20 barn som delte på 4 soverom og 14 senger uten madrasser. Som et resultat av dette måtte de sove på tur. Barna ble ofte sendt hjem fra skolen på grunn av manglende skolepenger, eller ødelagte skoleuniformer.

Det som møtte oss da vi kom innenfor portene var likevel noe helt annet enn fortvilelse og desperasjon. Vi møtte en livsglede og varme vi aldri før har opplevd. Barna var takknemlige og glade for det lille de hadde, og de ansatte stilte opp og tok vare på barna som om det skulle være deres egne - til tross for at de ikke fikk betalt for jobben.

Gjennom venner og familie klarte vi å samle inn midler til å dekke skolegangen til de 15 barna som var i skolealder. Dette var starten på dagens sponsorordning.

bf383162-aaf2-4f12-a331-a7db67d1968b.jpg
5eb60712-bf77-44e4-88dc-60d0092b532d.jpg
f15b6401-1d25-4e7d-9c44-7e69424f8909.jpg
bd3c1705-bfde-43c9-bb71-335b05219885.jpg
2996beb1-08e7-4423-9587-8620c1af3203.jpg

Kjøp av egen tomt

HÅP BARNEHJEMMET 2/6: I oktober 2014 hadde vi betalt for utdanningen til barna på barnehjemmet i nesten 3 år. Vi så en utrolig fremgang hos barna, som ikke lenger stakk av like mye fra hjemmet da de hadde en ny stabilitet med skole hver dag og mat på bordet. Flere fikk også bedre og bedre resultater. Likevel følte vi at vi ikke gjorde nok, og at det ikke var en langsiktig og bærekraftig løsning med å betale leie for det lille huset som ble stadig trangere ettersom flere barn kom inn. Under en tur til Zimbabwe satt Thomas, Lene og Anita fra MCHP (Norge) og Question og Happiness fra MCHC (Zimbabwe) seg ned og la en plan: vi måtte bygge vårt eget sted der vi var uavhengige av huseier, og kunne utvikle et hjem som var i henhold til barnas behov.

Vi dro og så på en rekke ulike tomter, og til slutt falt valget på en 5000 m2 stor tomt i Mkoba 10, i en av ytterkantene til townshipen. Tanken bak var at barna da fortsatt ville være tett knyttet til lokalsamfunnet, og de hadde gåavstand til sin gamle skole og vennene sine.

I juni 2015 fikk vi de første bildene fra gravingen for fundamentet på vårt nye barnehjem, og vi var utrolig spente! Vår lille organisasjon som startet med 15 sponsorer skulle plutselig bygge hus!

dc8e49ee-70eb-4a0c-998f-c0b685a1f113.jpg
9af1453f-0d55-4523-b304-a4c26350231b.jpg
3d76241c-2a52-4e8f-b8db-8d09e884b8ea.jpg
9ca71adb-cfef-455d-861a-7e23a04b6db6.jpg
26c643e5-46b9-483b-bad3-dbed00957cbb.jpg
108d0c8f-2dc3-4d17-9c17-fc3392ec1799.jpg
45aaf166-6d6c-448d-b67c-babe0f37ab54.jpg
dfb9394f-5d69-48c4-aec5-6cd39a517bfb.jpg
772848ab-2c4d-43e3-baa7-81159394cff0.jpg

Utkastelsen

HÅP BARNEHJEMMET 3/6: Vi gikk inn i mai 2015 med enormt pågangsmot og motivasjon nå som vi endelig skulle starte på byggingen av det nye barnehjemmet vårt, men det tok ikke lang tid før vi plutselig sto foran en av de tøffeste utfordringen vår siden organisasjonen ble startet. Lederne av barnehjemmet, Question og Happiness, ringte oss plutselig en dag og fortalte at myndighetene hadde vært i kontakt med dem for å gi beskjed om at barna måtte ut fra det gamle huset de hadde bodd i siden 1996 fordi det ikke var et godkjent barnehjem. Etter lange diskusjoner frem og tilbake klarte de å strekke fristen til tre måneder før barna måtte ut. Samtidig hadde samtlige hus for gatebarna i byen blitt ødelagt etter en politirassia, og Question og Happiness hadde blitt ringt etter for å komme og ta seg av de 80 gatebarna som nå sto uten husvære - til og med de få gjenstandene og papphusene de kalte sine hjem hadde blitt ødelagt.

Plutselig var alt i ferd med å rakne foran øynene våre. Vi sto med en tom tomt med store planer om å bygge et velfungerende og bra barnehjem, men manglet 150.000 kroner for å ferdigstille det første huset. I tillegg hadde vi 80 hjemløse barn som trengte vår hjelp, i tillegg til 30 barn på det gamle barnehjemmet som ville bli kastet på gaten om tre måneder. På MCHP sitt krisemøte fant vi ut at det eneste vi kunne gjøre var å nå ut til vårt nettverk av venner, familie og støttespillere, og sammen prøve å gjøre noe. Vi startet å poste på Facebook under kampanjen MayWave sammen med våre venner i Champions4Children. Da vi våknet neste morgen fikk alle sjokk – halve beløpet var samlet inn! Sjokket ble enda større da selveste Bono fra det verdenskjente bandet U2 hev seg på MayWave kampanjen!

Vi tok det første spadetaket en senkveld i juni, vel vitende om at vi kanskje ikke kom til å klare å ferdigstille huset. Men, syv uker senere med iherdig innsats fra venner, familie, støttespillere, og ikke minst alle på bakken i Zimbabwe – så var huset innflytningsklart. Det var ikke et tørt øye på barnehjemmet da den minste gutten vår, lille Tatenda, klippet snora på barnehjemmet sammen med en av våre største beskyttere, og tidligere toppolitiker, Dr. Msipa.

f6f98f74-223b-444a-ad2e-bb78a858ef0c.jpg
a3f87cce-a954-4b76-a91c-846df5ea8803.jpg
e38f18c9-dd77-4d45-808c-2825ad1f9668.jpg
39730b3f-ee54-4111-889d-0fea26e72c03.jpg

Ingeniører Uten Grenser Norge

HÅP BARNEHJEMMET 4/6: Å se de første 10 barna flytte inn på det nye barnehjemmet var en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse. For første gang i livet sitt hadde de et uteområde hvor de kunne leke, de hadde egne senger, og trygge, gode fasiliteter. Et velkjent problem fra det gamle barnehjemmet var ustabiliteter i det lokale strøm- og vann-nettet. Selv om vann og strøm var innlagt, og man fikk dyre regninger hver måned for bruken, kunne man likevel gå 5 dager i uka uten. Da vi bygde barnehjemmet ønsket vi en langsiktig og mer lønnsom løsning, og startet derfor å undersøke hvilke muligheter vi hadde. Etter hvert fikk vi tips om å kontakte Ingeniører Uten Grenser Norge (IUG).

Til vår store overraskelse tok det ikke lang tid før de tok kontakt med oss, og et par møter senere skulle ingeniørene Karina og Jonas på oppdrag til barnehjemmet for å installere solcellepanel på det nye huset vårt. Etter en hel del krangling med tollen for å kunne importere solcelleanlegget fra Sør-Afrika, og to uker med installasjon kunne vi for første gang skru på lyset. Som det første i hele townshipen hadde huset vårt fått strøm gjennom vårt eget solcellesystem – og da alle andre hus var mørke av strømbrudd, lyste fortsatt huset vårt.

Dette var starten på et godt og tett samarbeid med IUG. Gjennom to nye turer har ingeniørene Joar og Mathias sørget for varmtvann gjennom solfangeranlegg, mens Hanne og William så på mulighetene for å løse vannproblematikken, samt det å hjelpe Håp-familiene med strøm og vann.

Vi ser frem til å fortsette samarbeidet med IUG for å hele tiden kunne bruke nye, gode løsninger i prosjektene, slik at vi sammen kan skape en bedre hverdag for de familiene og barna vi hjelper. Et av våre store prosjekter fremover vil bli et søppelsorteringsprosjekt for å kunne resirkulere søppel vi får fra lokalbefolkningen i bytte mot strøm og vann produsert med solenergi. Samtidig ønsker vi å sette i gang et læringsprogram for å spre kunnskap til lokalsamfunnet om viktigheten av å ta vare på omgivelsene, og finne en måte å benytte oss av den store mengden søppel som finnes gatelangs. En prosjektgruppe vil settes sammen til høsten, med målsetting om å lansere dette prosjektet våren 2019. Ikke bare vil dette føre til verdiskapning, arbeidsplasser og bedre levevilkår for lokalsamfunnet, men det vil også bidra til å bygge opp om og spre grønne verdier til de som deltar i prosjektene våre. Som vi gleder oss til fortsettelsen!

f65630d3-cd76-4eda-8d62-432328bbbf87.jpg
114e1ed5-89c1-4356-98f9-7814de6af3f7.jpg
5363e891-f059-4f5d-816e-245057448f00.jpg
cf20651b-9a62-4245-b6a4-f6d95c4711c0.jpg
2f49452b-0b11-4895-a697-5c50c25dc2b3.jpg
bcdee96f-a2b8-4fe2-a062-d307767fa694.jpg
c1c945af-ed07-4fb4-9bd4-b3e8a29f0892.jpg
542fb4f0-f2c3-43af-977c-05e8761c2309.jpg

Godkjennelsen

HÅP BARNEHJEMMET 5/6: Under åpningen av det første huset på barnehjemmet var vi overlykkelige over å endelig ha et trygt og godt hus til de mange barna våre. Likevel var det en utfordring som gnagde oss – i henhold til loven hadde dette huset kun plass til 10 barn, og halvparten av barna måtte derfor gå en lang vei hjem hver kveld for å kunne legge seg. Dette gjorde at gjengen vår ble splittet, og ikke alle tilbragte like mye tid på barnehjemmet. Vi hadde allerede noen innsamlede midler til å starte byggingen av hus nummer to, og satte derfor umiddelbart i gang prosessen med å få huset godkjent og registrert som et offisielt barnehjem. Lite visste vi om at dette skulle bli tidenes kamp som skulle ta hele 2 år, 6 måneder og 27 dager.

Da barna hadde flyttet inn i huset fikk lederne på barnehjemmet, Question og Happiness, plutselig beskjed om å møte i retten fordi de hadde hatt barn boende i et hus som ikke var registrert. Dette var en enorm psykisk knekk for både oss her i Norge, men spesielt for de som jobber i Zimbabwe; sammen hadde vi kjempet for å få et hus til de desidert svakeste i samfunnet, men opplevde å få kjepper i hjulene uansett hvor vi snudde oss. Lederne våre møtte opp i retten, motparten uteble - gang på gang. Rettssaken ble derfor utsatt og utsatt. Etter en 8 måneder lang kamp, med uendelig mange møter i rettssalen, slo dommeren fast at saken var avsluttet, og at prosessen med å få huset godkjent som et barnehjem skulle iverksettes.

Lettelsen over å vinne rettsaken var enorm. Papirarbeidet var allerede i orden, og vi var nå "kun" et møte i departementet fra å få papiret. Dette møte ble holdt tre ganger i året, men hadde sist blitt holdt i 2015. Vi begynte for alvor å kjenne på presset for å komme videre. Vi hadde lenge samlet inn midler for å starte byggingen av hus nummer to, og visste hvor viktig det var å vise sponsorer og støttespillere at pengene kom frem og gjorde nytte for seg. Pengene ble derfor stående på konto i lang tid, fordi vi var livredde for at de skulle gå til spille hvis vi begynte å bygge før det første huset var godkjent. Mens vi ventet på godkjennelsen gjorde vi diverse småprosjekter på tomta, som å bygge bålplass, lekeplass, kylling innhegning og grønnsakshage.

1. oktober 2017 bestemte vi oss imidlertid for at nok var nok. Vi kunne rett og slett ikke lenger sitte og se på at pengene fra sponsorer og støttespillere ble stående ubrukt på konto; eller det som verre var; vi kunne ikke fortsette å samle inn penger når vi ikke fikk brukt opp de vi allerede hadde stående på konto. Vi startet derfor byggingen av hus nummer to denne dagen.

4e042b41-10a5-42ce-b877-07b9aed82819.jpg
17bcfd99-7ec3-48a8-9806-432b9a33f3e4.jpg
58097947-9a6f-403c-a29c-e812e72a262d.jpg
7487cc5f-a1ea-49c6-9abe-1b8e6df089a9.jpg
d9564f4b-f411-4bbf-bc0a-37b0cb265028.jpg
9db7c231-beb6-4df5-94a5-4da479f42810.jpg
4a16f0f5-071f-49b2-acc9-76b03799a5ac.jpg
64b5923d-2381-4a34-adb6-6a202ae92953.jpg
77189465-dec8-422c-8daa-6f24a65bbfd9.jpg

Hus nummer to!

BARNEHJEMMET 6/6: 1. oktober 2017 tok vi det første spadetaket på det som skulle bli hus nummer to på barnehjemmet med store forhåpninger om å kunne feire jul i det nye huset. Jobben med hus nummer to begynte veldig bra, og det tok ikke lange tiden før grunnmuren var ferdig gravd og støpt. Men, herfra startet dessverre problemene.

Det skulle vise seg at det plutselig ble materialmangel i landet, samtidig som prisene tredoblet seg og den verste cashkrisen vi hadde opplevd siden vi startet å jobbe i landet ble et faktum. Vi ble derfor nødt til å forhåndsbetalte for å i det hele tatt ha mulighet til å få varer fordi butikkene måtte forskuddsbetale sine leverandører for å få sine varer. Midt oppi alt ble daværende president Robert Gabriel Mugabe avsatt som president, og landet var plutselig ustabilt i forhold til import av varer. Det var en lang runddans som viste seg å ta mye lenger tid enn vi først antok. Arbeiderne våre satt klare for å jobbe, men ble hindret av manglende materialer. Byggingen gikk derfor fremover med museskritt.

Den 5. mars 2018 fikk vi en svært positiv overraskelse midt oppi kaoset: endelig fikk vi beskjeden vi hadde ventet på – brevet som viste at barnehjemmet nå offisielt var godkjent etter zimbabwisk lov – noe som betydde at barna endelig kunne bo i huset på lovlig vis! Noen uker senere dro Thomas og Anita til Zimbabwe for å besøke prosjektene, og se det nybygde hjemmet. Det skulle vise seg at det var en del feil og mangler som måtte forbedres i hus nummer to – da store deler av huset ble oversvømt etter at Thomas tok sin morgendusj. Disse utbedringene er nå ferdigstilt, og vi venter bare på at helseinspektørene skal skrive sin godkjenning slik at barna kan bo her. I høst drar Ingeniører Uten Grenser igjen ned til Zimbabwe for å installere solcellepanel og solfanger på det andre huset vårt!

Barna våre på barnehjemmet har gått fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger til å nå ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem. Utenfor porten til barnehjemmet er situasjonen imidlertid en helt annen. 73% av Zimbabwes befolkning lever i det som betegnes som ekstrem fattigdom. Dette er også bakgrunnen for at vi i 2017 startet en rekke lignende tiltak for å også kunne bistå lokalsamfunnet, og per i dag har vi totalt 12 pågående prosjekter.