Brevet fra Brain

Familiebakgrunn

Mitt navn er Brain Dzingai. Først og fremst vil jeg takke for at jeg får muligheten til å dele min historie med deg. Jeg har skrevet dette for å vise et bilde fra bakgrunnen min, og til hvor jeg er i dag.

Jeg ble født i Shurugwi, som er en landsby i Zimbabwe. Jeg er nest yngst av seks søsken - en søster og fire brødre. I dag kan jeg såvidt huske hvordan livet var med to foreldre. Siden foreldrene mine ikke hadde jobb var de bønder på landsbygda for å brødfø familien. For å ha råd til skolepenger pleide pappa å gjøre diverse jobb på skolen - betalingen var at barna fikk gå på skolen.

I 2008 ble mamma syk. Jeg var 12 år på dette tidspunktet. Selv om jeg var ung husker jeg hvordan hele familien slet. Jeg kan ikke forklare hvordan dette opplevdes. Hele familien hadde håpet om at det skulle gå bra, men året etter døde hun etter flere måneder lidende i sengen. Søsteren min giftet seg. En av brødrene mine klarte ikke å fullføre skolen. De andre fullførte, men med dårlige resultater. Brødrene mine dro etter hvert til andre land for å prøve å overleve. Jeg og lillebroren min ble igjen hjemme med pappa, som var 67 år gammel.

Da mamma døde ble alt endret. Pappa hadde ikke lenger tid til å jobbe på skolen, fordi han måtte ta seg av ting hjemme. For at jeg skulle fullføre skolen måtte pappa selge grønnsakene han produserte. Jeg pleide å studere ekstra hardt på skolen slik at jeg kunne hjelpe pappa med gårdsarbeidet i feriene. Det var ikke tid til å lese i feriene fordi vi måtte fokusere på å dyrke mest mulig, slik at produksjonen ble bra, og vi kunne brødfø oss selv. Heldigvis klarte jeg å fullføre skolen.

Fra landsbygda til byen

Etter grunnskolen ville jeg fortsette på videregående. Det krevde enda mer skolepenger, noe pappa ikke klarte. Rektor på skolen sa jeg kunne bo hos hennes mamma i Gweru, slik at jeg kunne fullføre skolen. Hun søkte stipend til meg, og håpet det skulle løse seg. Jeg flyttet fra landsbygda og startet livet i Gweru hvor jeg gikk på skolen. Noen få måneder senere kom brevet fra skolen - stipendet var avslått. Jeg måtte slutte på skolen. Ingen kunne gjøre noe, og jeg prøvde å finne en løsning.

Moren til rektoren min på ungdomsskolen hadde et ganske annerledes syn og fremtreden på alt jeg gjorde den tiden. Når jeg tenker på hvordan jeg skal prøve å forklare hvordan det var å bo der får jeg så dårlig samvittighet ovenfor meg selv for at jeg lot meg selv bo der. Alt jeg kan si er at jeg konstant gråt inni meg. Flere ganger tenkte jeg på å slutte på skolen, men det gjorde enda vondere - jeg måtte bare holde ut. Hver gang jeg ønsket å gi opp prøvde jeg å si til meg selv at jeg har en drøm.. men likevel hadde ting begynt å bli såpass dårlig på det tidspunktet. Ting ble verre, og da hun nektet meg å lese på kveldene, så klarte jeg ikke mer. Skolen var det eneste som hadde holdt meg oppe, og hvis jeg ikke kunne leve på drømmen klarte jeg ikke mer.

Jeg sa farvel til moren til rektoren, og dro for å bo hos venner. Det tok ikke lang tid før det ikke gikk lenger - jeg hadde jo ingenting å leve av. Livet i byen var hardt, og jeg var konstant stresset over neste dag. Jeg bestemte meg for å prøve å finne et barnehjem - kanskje de ville ha meg. Hver morgen gikk jeg på kontorene i byen og spurte om hjelp. Jeg brukte uker på dette, men til ingen nytte. Vennene mine prøvde å hjelpe til det de kunne, og jeg fikk sove der innimellom.

Barnehjemmet

I august 2015 skinte solen. Mens jeg gikk i byen møtte jeg Mr og Mrs Ndou. Jeg fortalte situasjonen min til dem, og de tok meg til barnehjemmet. Selv i dag vet jeg ikke hvordan jeg kan forklare hvordan livet mitt endret seg da jeg kom til barnehjemmet. Alle sorgene mine ble borte, og jeg hadde ingen utfordringer. Jeg fikk klær, mat, skolepenger og alt jeg trengte. Jeg kunne gå tilbake til skolebenken og jobbe hardt nok til å ta igjen de andre.

I november 2016 skrev jeg min siste eksamen på videregående, og jeg sto. Jeg var så glad og stolt da jeg fikk bevisene. Hele 2017 levde jeg lykkelig på barnehjemmet. På slutten av året søkte jeg universiteter i Zimbabwe, men konkurranser var for stor til å komme inn på det jeg ønsket - medisin. Jeg kom til slutt inn på Texila American University i Zambia, hvor jeg nå studerer farmasøyt. Jeg lover at jeg skal studere hardt, og drømmen min er at jeg skal kunne jobbe for å endre levekårene til familien min, ved å jobbe for samfunnet og landet mitt!

Takknemlighet

Dette er historien min kort fortalt. Når jeg først har muligheten ønsker jeg å takke alle som har kommet inn i livet mitt og støttet meg slik at jeg har kommet dit jeg er i dag. Tusen takk til alle lokalt og internasjonalt. Livet mitt på universitetet er takket være den støtten jeg får fra dere. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle kunne studere på dette nivået, men støtten og omsorgen fra dere har gjort det mulig. Til alle som har og som fortsatt støtter meg, til dere jeg har møtt, og dere jeg enda ikke har møtt, vil jeg si: Måtte dere få fantastiske liv og jeg er dere evig takknemlig. Deres kjærlighet er evig. Med deres støtte håper jeg å en dag kunne fullføre drømmen min. Tusen millioner takk!!!

Beste hilsen
Brain Dzingai

HÅP-BARNEHJEMMET

Fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger - til å ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem.
7a160a7b-5107-4470-88e3-5ee97e72b645.jpg
a3dd480b-e996-4f46-b6da-6650cde82fd0.jpg
204ae04a-7f3d-4bd8-ab47-f7815dfd2893.jpg
f81ebc29-f114-4634-bdc0-607c0191cc2f.jpg

Første møte med barnehjemmet

HÅP BARNEHJEMMET 1/6: Da vi besøkte barnehjemmet for første gang i 2011 var dette det eneste stedet som tok vare på byens mange gatebarn. Kapasiteten var sprengt, og de hadde 20 barn som delte på 4 soverom og 14 senger uten madrasser. Som et resultat av dette måtte de sove på tur. Barna ble ofte sendt hjem fra skolen på grunn av manglende skolepenger, eller ødelagte skoleuniformer.

Det som møtte oss da vi kom innenfor portene var likevel noe helt annet enn fortvilelse og desperasjon. Vi møtte en livsglede og varme vi aldri før har opplevd. Barna var takknemlige og glade for det lille de hadde, og de ansatte stilte opp og tok vare på barna som om det skulle være deres egne - til tross for at de ikke fikk betalt for jobben.

Gjennom venner og familie klarte vi å samle inn midler til å dekke skolegangen til de 15 barna som var i skolealder. Dette var starten på dagens sponsorordning.

5eb60712-bf77-44e4-88dc-60d0092b532d.jpg
f15b6401-1d25-4e7d-9c44-7e69424f8909.jpg
bd3c1705-bfde-43c9-bb71-335b05219885.jpg
2996beb1-08e7-4423-9587-8620c1af3203.jpg

Kjøp av egen tomt

HÅP BARNEHJEMMET 2/6: I oktober 2014 hadde vi betalt for utdanningen til barna på barnehjemmet i nesten 3 år. Vi så en utrolig fremgang hos barna, som ikke lenger stakk av like mye fra hjemmet da de hadde en ny stabilitet med skole hver dag og mat på bordet. Flere fikk også bedre og bedre resultater. Likevel følte vi at vi ikke gjorde nok, og at det ikke var en langsiktig og bærekraftig løsning med å betale leie for det lille huset som ble stadig trangere ettersom flere barn kom inn. Under en tur til Zimbabwe satt Thomas, Lene og Anita fra MCHP (Norge) og Question og Happiness fra MCHC (Zimbabwe) seg ned og la en plan: vi måtte bygge vårt eget sted der vi var uavhengige av huseier, og kunne utvikle et hjem som var i henhold til barnas behov.

Vi dro og så på en rekke ulike tomter, og til slutt falt valget på en 5000 m2 stor tomt i Mkoba 10, i en av ytterkantene til townshipen. Tanken bak var at barna da fortsatt ville være tett knyttet til lokalsamfunnet, og de hadde gåavstand til sin gamle skole og vennene sine.

I juni 2015 fikk vi de første bildene fra gravingen for fundamentet på vårt nye barnehjem, og vi var utrolig spente! Vår lille organisasjon som startet med 15 sponsorer skulle plutselig bygge hus!

9af1453f-0d55-4523-b304-a4c26350231b.jpg
3d76241c-2a52-4e8f-b8db-8d09e884b8ea.jpg
9ca71adb-cfef-455d-861a-7e23a04b6db6.jpg
26c643e5-46b9-483b-bad3-dbed00957cbb.jpg
108d0c8f-2dc3-4d17-9c17-fc3392ec1799.jpg
45aaf166-6d6c-448d-b67c-babe0f37ab54.jpg
dfb9394f-5d69-48c4-aec5-6cd39a517bfb.jpg
772848ab-2c4d-43e3-baa7-81159394cff0.jpg

Utkastelsen

HÅP BARNEHJEMMET 3/6: Vi gikk inn i mai 2015 med enormt pågangsmot og motivasjon nå som vi endelig skulle starte på byggingen av det nye barnehjemmet vårt, men det tok ikke lang tid før vi plutselig sto foran en av de tøffeste utfordringen vår siden organisasjonen ble startet. Lederne av barnehjemmet, Question og Happiness, ringte oss plutselig en dag og fortalte at myndighetene hadde vært i kontakt med dem for å gi beskjed om at barna måtte ut fra det gamle huset de hadde bodd i siden 1996 fordi det ikke var et godkjent barnehjem. Etter lange diskusjoner frem og tilbake klarte de å strekke fristen til tre måneder før barna måtte ut. Samtidig hadde samtlige hus for gatebarna i byen blitt ødelagt etter en politirassia, og Question og Happiness hadde blitt ringt etter for å komme og ta seg av de 80 gatebarna som nå sto uten husvære - til og med de få gjenstandene og papphusene de kalte sine hjem hadde blitt ødelagt.

Plutselig var alt i ferd med å rakne foran øynene våre. Vi sto med en tom tomt med store planer om å bygge et velfungerende og bra barnehjem, men manglet 150.000 kroner for å ferdigstille det første huset. I tillegg hadde vi 80 hjemløse barn som trengte vår hjelp, i tillegg til 30 barn på det gamle barnehjemmet som ville bli kastet på gaten om tre måneder. På MCHP sitt krisemøte fant vi ut at det eneste vi kunne gjøre var å nå ut til vårt nettverk av venner, familie og støttespillere, og sammen prøve å gjøre noe. Vi startet å poste på Facebook under kampanjen MayWave sammen med våre venner i Champions4Children. Da vi våknet neste morgen fikk alle sjokk – halve beløpet var samlet inn! Sjokket ble enda større da selveste Bono fra det verdenskjente bandet U2 hev seg på MayWave kampanjen!

Vi tok det første spadetaket en senkveld i juni, vel vitende om at vi kanskje ikke kom til å klare å ferdigstille huset. Men, syv uker senere med iherdig innsats fra venner, familie, støttespillere, og ikke minst alle på bakken i Zimbabwe – så var huset innflytningsklart. Det var ikke et tørt øye på barnehjemmet da den minste gutten vår, lille Tatenda, klippet snora på barnehjemmet sammen med en av våre største beskyttere, og tidligere toppolitiker, Dr. Msipa.

f6f98f74-223b-444a-ad2e-bb78a858ef0c.jpg
a3f87cce-a954-4b76-a91c-846df5ea8803.jpg
e38f18c9-dd77-4d45-808c-2825ad1f9668.jpg
39730b3f-ee54-4111-889d-0fea26e72c03.jpg

Ingeniører Uten Grenser Norge

HÅP BARNEHJEMMET 4/6: Å se de første 10 barna flytte inn på det nye barnehjemmet var en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse. For første gang i livet sitt hadde de et uteområde hvor de kunne leke, de hadde egne senger, og trygge, gode fasiliteter. Et velkjent problem fra det gamle barnehjemmet var ustabiliteter i det lokale strøm- og vann-nettet. Selv om vann og strøm var innlagt, og man fikk dyre regninger hver måned for bruken, kunne man likevel gå 5 dager i uka uten. Da vi bygde barnehjemmet ønsket vi en langsiktig og mer lønnsom løsning, og startet derfor å undersøke hvilke muligheter vi hadde. Etter hvert fikk vi tips om å kontakte Ingeniører Uten Grenser Norge (IUG).

Til vår store overraskelse tok det ikke lang tid før de tok kontakt med oss, og et par møter senere skulle ingeniørene Karina og Jonas på oppdrag til barnehjemmet for å installere solcellepanel på det nye huset vårt. Etter en hel del krangling med tollen for å kunne importere solcelleanlegget fra Sør-Afrika, og to uker med installasjon kunne vi for første gang skru på lyset. Som det første i hele townshipen hadde huset vårt fått strøm gjennom vårt eget solcellesystem – og da alle andre hus var mørke av strømbrudd, lyste fortsatt huset vårt.

Dette var starten på et godt og tett samarbeid med IUG. Gjennom to nye turer har ingeniørene Joar og Mathias sørget for varmtvann gjennom solfangeranlegg, mens Hanne og William så på mulighetene for å løse vannproblematikken, samt det å hjelpe Håp-familiene med strøm og vann.

Vi ser frem til å fortsette samarbeidet med IUG for å hele tiden kunne bruke nye, gode løsninger i prosjektene, slik at vi sammen kan skape en bedre hverdag for de familiene og barna vi hjelper. Et av våre store prosjekter fremover vil bli et søppelsorteringsprosjekt for å kunne resirkulere søppel vi får fra lokalbefolkningen i bytte mot strøm og vann produsert med solenergi. Samtidig ønsker vi å sette i gang et læringsprogram for å spre kunnskap til lokalsamfunnet om viktigheten av å ta vare på omgivelsene, og finne en måte å benytte oss av den store mengden søppel som finnes gatelangs. En prosjektgruppe vil settes sammen til høsten, med målsetting om å lansere dette prosjektet våren 2019. Ikke bare vil dette føre til verdiskapning, arbeidsplasser og bedre levevilkår for lokalsamfunnet, men det vil også bidra til å bygge opp om og spre grønne verdier til de som deltar i prosjektene våre. Som vi gleder oss til fortsettelsen!

f65630d3-cd76-4eda-8d62-432328bbbf87.jpg
114e1ed5-89c1-4356-98f9-7814de6af3f7.jpg
5363e891-f059-4f5d-816e-245057448f00.jpg
cf20651b-9a62-4245-b6a4-f6d95c4711c0.jpg
2f49452b-0b11-4895-a697-5c50c25dc2b3.jpg
bcdee96f-a2b8-4fe2-a062-d307767fa694.jpg
c1c945af-ed07-4fb4-9bd4-b3e8a29f0892.jpg
542fb4f0-f2c3-43af-977c-05e8761c2309.jpg

Godkjennelsen

HÅP BARNEHJEMMET 5/6: Under åpningen av det første huset på barnehjemmet var vi overlykkelige over å endelig ha et trygt og godt hus til de mange barna våre. Likevel var det en utfordring som gnagde oss – i henhold til loven hadde dette huset kun plass til 10 barn, og halvparten av barna måtte derfor gå en lang vei hjem hver kveld for å kunne legge seg. Dette gjorde at gjengen vår ble splittet, og ikke alle tilbragte like mye tid på barnehjemmet. Vi hadde allerede noen innsamlede midler til å starte byggingen av hus nummer to, og satte derfor umiddelbart i gang prosessen med å få huset godkjent og registrert som et offisielt barnehjem. Lite visste vi om at dette skulle bli tidenes kamp som skulle ta hele 2 år, 6 måneder og 27 dager.

Da barna hadde flyttet inn i huset fikk lederne på barnehjemmet, Question og Happiness, plutselig beskjed om å møte i retten fordi de hadde hatt barn boende i et hus som ikke var registrert. Dette var en enorm psykisk knekk for både oss her i Norge, men spesielt for de som jobber i Zimbabwe; sammen hadde vi kjempet for å få et hus til de desidert svakeste i samfunnet, men opplevde å få kjepper i hjulene uansett hvor vi snudde oss. Lederne våre møtte opp i retten, motparten uteble - gang på gang. Rettssaken ble derfor utsatt og utsatt. Etter en 8 måneder lang kamp, med uendelig mange møter i rettssalen, slo dommeren fast at saken var avsluttet, og at prosessen med å få huset godkjent som et barnehjem skulle iverksettes.

Lettelsen over å vinne rettsaken var enorm. Papirarbeidet var allerede i orden, og vi var nå "kun" et møte i departementet fra å få papiret. Dette møte ble holdt tre ganger i året, men hadde sist blitt holdt i 2015. Vi begynte for alvor å kjenne på presset for å komme videre. Vi hadde lenge samlet inn midler for å starte byggingen av hus nummer to, og visste hvor viktig det var å vise sponsorer og støttespillere at pengene kom frem og gjorde nytte for seg. Pengene ble derfor stående på konto i lang tid, fordi vi var livredde for at de skulle gå til spille hvis vi begynte å bygge før det første huset var godkjent. Mens vi ventet på godkjennelsen gjorde vi diverse småprosjekter på tomta, som å bygge bålplass, lekeplass, kylling innhegning og grønnsakshage.

1. oktober 2017 bestemte vi oss imidlertid for at nok var nok. Vi kunne rett og slett ikke lenger sitte og se på at pengene fra sponsorer og støttespillere ble stående ubrukt på konto; eller det som verre var; vi kunne ikke fortsette å samle inn penger når vi ikke fikk brukt opp de vi allerede hadde stående på konto. Vi startet derfor byggingen av hus nummer to denne dagen.

17bcfd99-7ec3-48a8-9806-432b9a33f3e4.jpg
58097947-9a6f-403c-a29c-e812e72a262d.jpg
7487cc5f-a1ea-49c6-9abe-1b8e6df089a9.jpg
d9564f4b-f411-4bbf-bc0a-37b0cb265028.jpg
9db7c231-beb6-4df5-94a5-4da479f42810.jpg
4a16f0f5-071f-49b2-acc9-76b03799a5ac.jpg
64b5923d-2381-4a34-adb6-6a202ae92953.jpg
77189465-dec8-422c-8daa-6f24a65bbfd9.jpg

Hus nummer to!

BARNEHJEMMET 6/6: 1. oktober 2017 tok vi det første spadetaket på det som skulle bli hus nummer to på barnehjemmet med store forhåpninger om å kunne feire jul i det nye huset. Jobben med hus nummer to begynte veldig bra, og det tok ikke lange tiden før grunnmuren var ferdig gravd og støpt. Men, herfra startet dessverre problemene.

Det skulle vise seg at det plutselig ble materialmangel i landet, samtidig som prisene tredoblet seg og den verste cashkrisen vi hadde opplevd siden vi startet å jobbe i landet ble et faktum. Vi ble derfor nødt til å forhåndsbetalte for å i det hele tatt ha mulighet til å få varer fordi butikkene måtte forskuddsbetale sine leverandører for å få sine varer. Midt oppi alt ble daværende president Robert Gabriel Mugabe avsatt som president, og landet var plutselig ustabilt i forhold til import av varer. Det var en lang runddans som viste seg å ta mye lenger tid enn vi først antok. Arbeiderne våre satt klare for å jobbe, men ble hindret av manglende materialer. Byggingen gikk derfor fremover med museskritt.

Den 5. mars 2018 fikk vi en svært positiv overraskelse midt oppi kaoset: endelig fikk vi beskjeden vi hadde ventet på – brevet som viste at barnehjemmet nå offisielt var godkjent etter zimbabwisk lov – noe som betydde at barna endelig kunne bo i huset på lovlig vis! Noen uker senere dro Thomas og Anita til Zimbabwe for å besøke prosjektene, og se det nybygde hjemmet. Det skulle vise seg at det var en del feil og mangler som måtte forbedres i hus nummer to – da store deler av huset ble oversvømt etter at Thomas tok sin morgendusj. Disse utbedringene er nå ferdigstilt, og vi venter bare på at helseinspektørene skal skrive sin godkjenning slik at barna kan bo her. I høst drar Ingeniører Uten Grenser igjen ned til Zimbabwe for å installere solcellepanel og solfanger på det andre huset vårt!

Barna våre på barnehjemmet har gått fra å sove uten madrasser og bli sendt hjem fra skolen grunnet manglende betalinger til å nå ha to hus som holder veldig bra standard, og som sørger for at barna kan vokse opp i trygge, gode rammer med omsorgspersoner som tar godt vare på dem. Utenfor porten til barnehjemmet er situasjonen imidlertid en helt annen. 73% av Zimbabwes befolkning lever i det som betegnes som ekstrem fattigdom. Dette er også bakgrunnen for at vi i 2017 startet en rekke lignende tiltak for å også kunne bistå lokalsamfunnet, og per i dag har vi totalt 12 pågående prosjekter.

Fra 13 til 72 barn på skolen på seks år

Dette er et av de første bildene vi postet etter å ha registrert organisasjonen vår for seks år siden. Disse gutta fullførte før jul grunnskolen, og er på vei inn i de voksnes rekker. Vi kunne ikke vært mer stolte over dem! I tillegg er vi utrolig stolte over å fortelle dere at neste skoletrimester vil vi betale skolegangen til hele 72 barn! For første gang er antallet barn i lokalsamfunnet større enn antall barn på barnehjemmet. I dag har vi 30 barn tilhørende barnehjemmet, 32 barn i HÅP-familier rundt i Gweru, og 10 nye barn fra en av de fattigste townshipene utenfor hovedstaden, Harare. For seks år siden betalte vi for 13 barn på skolebenken. Tusen takk til alle som gjør dette mulig ved å donere et valgfritt beløp til oss hver måned! Ved å bli sponsor bidrar du blant annet til at vi kan hjelpe enda flere barn og familier rundt hele Zimbabwe! Kontakt oss på sponsor@hopeproject.no for mer informasjon!

Julebrevet 2017

Les hele julebrevet vårt her.

 Brian starter på farmasøytstudiene på universitetet i Zambia i januar.

Brian starter på farmasøytstudiene på universitetet i Zambia i januar.

Jeg kom til barnehjemmet for over to år siden. Drømmen min har alltid vært å bli farmasøyt. Jeg vokste opp på landsbygda, og måtte dra til byen for å ta fag som biologi og kjemi. Her endte jeg opp med å bo på gaten, helt til jeg en dag fikk komme på HÅP-barnehjemmet. Da jeg kom hit fikk jeg mat på bordet hver dag, omsorg og oppfølging av de ansatte. Jeg fikk gjøre meg ferdig med grunnskolen og fikk veldig gode resultater da jeg hadde friheten til å kun fokusere på fagene mine. Da jeg var ferdig kunne jeg starte å søke på universiteter. Nå har jeg fått et stipendiat som gjør at jeg bare trenger å betale halvparten av skolepengene på universitetet jeg har kommet inn på i Zambia.
— Brian, tidligere en del av vår HÅP-utdanning og har de siste årene bodd på HÅP-barnehjemmet.

Nok en gang står vi i veiskillet av året som gikk, og det nye som kommer. Det er alltid stas å skrive julebrevet, for det gir oss virkelig en boost når vi ser tilbake på alt vi har oppnådd i året som gikk! For oss som er midt oppi det hver eneste dag kan det ofte føles som om ting står stille, men jammen har vi ikke fått gjort mye siden sist! Dette året har vi sendt ned mer enn 700.000 kroner til Zimbabwe, og du verden så mye vi har fått til for de pengene! Den største gleden var da vi 1. oktober endelig kunne starte byggingen av hus nummer to på barnehjemmet! 

De fleste som har lest eller sett nyheter har nok fått med seg at Zimbabwe har vært mye i rampelyset den siste tiden etter at tidligere president Robert Gabriel Mugabe ble avsatt av sine egne. Internasjonale medier kalte det et militærkupp, men i realiteten var det et internt oppgjør i Zanu-PF, og det var folkefest i gatene. Militæret ble hyllet som helter av lokalbefolkningen etter å ha avsatt den høyst fryktede presidenten etter 37 år ved makten. #ThisFlag kampanjen som ble startet i fjor har vært en sentral brikke i å samle befolkningen på tvers av hudfarger, stammetilhørighet, religion og politiske standpunkt. Det har vært en bevegelse for og av folket, for å vise at nok er nok og at de ønsker en forandring. Og da forandringen kom i form av det såkalte militærkuppet, ble de fleste overrasket. Samtidig ble de overveldet over at det endelig skjedde. Da Zimbabwerne fikk samlet seg igjen stilte de mannsterke utenfor "State House" for å vise at de ønsket at Mugabe gikk. Over 2 millioner mennesker var samlet, og ikke en eneste voldsepisode skjedde. Folk sang, lo og klemte hverandre på tvers av hudfarger, stammetilhørighet, religion og politiske standpunkt. De ble rett og slett rørt av hele hendelsen, og hele verden ble rørt med dem. For første gang hadde man sett et afrikansk regjeringsskifte som gikk fredelig for seg. Ved inngangen til det nye året er det mer positivisme og optimisme i landet enn på lenge. Folk er klare for å gi den nye presidenten en sjanse, men ikke til å glemme alt det vonde han tidligere har vært en del av. Bare ved å vise en endring til det bedre vil den nye presidenten få støtte i folket sitt. Og vi håper virkelig denne endringen kommer nå! Vi håper dette er begynnelsen på gjenreisingen av et av de vakreste landene vi kjenner, og at de herlige menneskene som bor her endelig kan få leve et trygt og godt liv. Ved inngangen til det nye året har veiene i Mkoba begynt å bli reparert, og vi håper denne nye trenden fortsetter!

Vi i organisasjonen er mer klare enn noen gang til å ta fatt på det nye året, med så mange spennende ting å fortelle dere! Rett etter at landet hadde fått sin første nye president på 37 år, dro Anita og Lene til Zimbabwe. Det ble en spennende og innholdsrik tur. Vi fikk fulgt opp alle de pågående prosjektene våre, samt tatt en evaluering på hva som fungerer, og hva som kan bli enda bedre. I året som kommer ønsker vi å bygge videre på det vi ser fungerer, og vi ønsker å hjelpe enda flere! Ved utgangen av 2017 har vi 55 barn på skolebenken, vi har 10 HÅP-familier, 2 HÅP-jenter, og en HÅP-klasse med 59 barn. Vi er utrolig stolte over alt vi har fått til det siste året, og så utrolig takknemlige for alle som har bidratt til at vi har kunnet gjøre så mye bra for så mange fantastiske mennesker!

I 2018 ønsker vi å døpe om barnehjemmet til vårt HÅP-barnehjem. Innunder dette kommer vårt HÅP-medisinske fond, som sikrer at barnehjemmets månedlige medisinske utgifter er dekket. Vi ønsker også å videreutvikle HÅP-grønnsakshagen, og vil derfor forsøke å dele den i to. Her vil den ene delen fungerer som sparebøsse for barna, mens den andre delen fungerer som daglig mat for barna. Vi ønsker å jobbe for å gjøre barnehjemmet enda mer selvdrevent - spesielt så de kan bli helt selvforsynte med mat. Vi har forsøkt å se på muligheten til å starte et dyreprosjekt, men det viser seg å være vanskelig å få til i Mkoba, på grunn av diverse lover og regler i landet. Vi ønsker derfor å jobbe videre med dette i året som kommer, og finne en løsning på det. 

Frem til nå har fokuset vårt vært å ta best mulig vare på gatebarna som har hatt et vanskelig liv før de kom til barnehjemmet. Vi ser at barnehjemmet vårt nå fungerer veldig bra, og barna våre har virkelig fått et nytt og bedre liv takket være all støtten fra våre fantastiske sponsorer! Sikkerhetsnettet til gutta våre er det derfor ingenting å klage på - har du først havnet på gata og kommet til barnehjemmet, så har du trukket gull-loddet! Vi ser at tiden er inne for å begynne å tenke mer forebyggende- hvordan kan vi unngå at barna havner på gata i utgangspunktet? Hva kan vi gjøre for at antall gatebarn skal gå ned? Vi trenger ikke gå lenger enn utenfor veggene på barnehjemmet før realiteten møter oss midt i ansiktet. 72% av befolkningen i Zimbabwe lever i ekstrem fattigdom, og klarer ikke få endene til å møtes. På bakgrunn av dette startet vi prøveprosjektet HÅP-familier i mars i år. Lite visste vi da om at dette skulle vise seg å bli en fantastisk suksess! 

I 2018 ønsker vi også å bygge et eget HÅP-senter i Mkoba. Tanken er at alle prosjektene våre etter hvert skal styres herfra. Vi vil derfor se på mulighetene for å kjøpe enda en tomt - denne gangen mer sentralt i Mkoba, slik at det er lett å komme seg hit fra alle steder. Prosjektene våre vil i større grad ta sikte på å bidra til lokalbefolkningen. Per i dag har vi flere prosjekter som vil falle innunder HÅP-senteret; vi ønsker blant annet å bygge et flott klasserom her hvor HÅP-klassen vil møtes annenhver uke. HÅP-familiene og HÅP-jentene vil også styres herfra. 

Etter å ha jobbet med ulike HÅP-familier ser vi at noen av dem har fantastiske drømmer og forretningsideer som vi mener har et unikt potensiale til å utvikles videre - derfor ønsker vi å starte HÅP-bedrift. Her vil familiene få assistanse og bistand fra profesjonelle aktører og ressurspersoner i de aktuelle fagfeltene.De vil også få tett oppfølging og finansiell støtte til å starte opp forretningsideene sine. På denne måten håper vi å ikke bare kunne bidra til å gi barn og unge en utdannelse, men også til å skape lokale arbeidsplasser. 

Vi ønsker også å omdøpe HÅP-krisefond, til HÅP-velferd. Vi ser at det zimbabwiske helsevesenet er totalt fraværende, og der det i det hele tatt fungerer har ingen faktisk råd til å bruke det. Vi mener alle fortjener de samme mulighetene til å få hjelp, uavhengig av hvor de kommer fra, og derfor ønsker vi å skape et sikkerhetsnett for alle våre HÅP-medlemmer om de blir utsatt for skade eller sykdom, i tillegg til å gi dem generell medisinsk oppfølging. Flere av familiene vi har blitt kjent med forteller utrolige historier om hvordan de har jobbet hele livet, men likevel ikke får noe hjelp når sykdommen rammer dem. Bheki, faren i vår nyeste HÅP-familie kunne tidligere denne måneden fortelle oss: "Jeg har jobbet fra tidlig til sent hele livet mitt, og har på den måten klart å forsørge min egen familie. Da jeg tidligere i høst fikk en prolaps i ryggen, mistet jeg jobben min. Nå føler jeg meg bare mislykket som far og menneske, fordi jeg ikke klarer å betale for skolegang og mat til barna mine." Vi ønsker å gi alle som deltar i en eller flere av våre HÅP-prosjekter muligheten til å bli medlem i HÅP-velferdssystemet. De betaler da en symbolsk sum i medlemskap, og til gjengjeld får de hjelp til de medisinske utgiftene til seg og sin familie. 

Vi ønsker også å se på mulighetene for å sette opp HÅP-foster og HÅP-mentor, der barna våre uten nær familie eller de som trenger hjelp til å åpne dører og skape nettverk for å åpne opp muligheter for sin fremtid og for å få innpass i arbeidslivet vil få nettopp dette.

På sikt ønsker vi også å bygge opp et gjestehus, og i 2018 vil vi se på muligheter for å kjøpe en tomt til dette, og sette opp en masterplan for prosjektet. Dette vil igjen skape enda flere arbeidsplasser, og inntektene herfra vil gjøre det mulig for prosjektene å bli enda mer selvdrevne. 

Som dere forstår har vi enormt mange store og spennende planer for året som kommer! Noen vil kanskje tenke at vi tar oss vann over hodet, og at vi ikke kan få til alt dette. Gjennom årene har vi blitt relativt gode på å risikovurdere i Zimbabwe, og det er også grunnen til at vi brukte hele 2017 på å prøve og teste ut om det i det hele tatt ville fungere. Da vi startet i mars hadde vi ikke engang turt å håpe på at resultatene skulle bli så bra som det har vist seg å være; vi har hatt 100% suksessrate blant våre HÅP-familier og 40% blant våre HÅP-jenter! Dette er et utrolig bra resultat, og vi gleder oss til å videreføre prosjektene og klare å assistere enda flere! 

Etter å ha vurdert prosjektene våre og innvirkningen det har hatt på menneskene i prosjektene våre, så er vi sikrere enn noen gang på at det vi gjør faktisk er med på å endre folks liv! Nei, vi kan kanskje ikke endre hele verden, ei heller hele Zimbabwe - i hvert fall ikke over natta. Men, vi kan uten tvil hjelpe enda flere fantastiske mennesker i Mkoba og Gweru til å skape en bedre fremtid for seg selv og sine familier! For ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt! Og med alle våre fantastiske sponsorer og støttespillere så skaper vi faktisk en bedre verden - ett barn, og en familie av gangen! 

Tusen takk for at dere har fulgt oss gjennom 2017! Vi ser frem til 2018 og starten på en helt ny epoke!

Varme julehilsener fra
MCHP-teamet
Ida Johanne, Anita, Thomas og Lene

Les hele julebrevet vårt her.

Julegave med mening

Julegavene du kjøper av oss bidrar til at vi kan flytte barna inn i det nye huset før jul! En murstein til huset koster 8 kroner, mens du for 200 kroner kan kjøpe en pult og to stoler. 

Vipps til 55715 eller send en donasjon til vår donasjonskonto 1720.27.01418. Husk å legg ved epostadressen din slik at du får tilsendt et kort du kan gi mottakeren. 

Tusen takk for at du hjelper oss å skape en bedre verden – ett barn av gangen!

Byggingen er i gang!

 Som dere vet bygde vi det første huset i 2015, og siden da har det vært mange utfordringer og tøffe tak. Vi har vært gjennom utkastelser og rettssak, men har gjennom tålmodighet og rettferdighet vunnet på ærlig og redelig vis! Men, det skal sies at tålmodigheten har virkelig blitt satt på prøve, og vi har hatt to tunge år siden 2015. Vi har ventet på godkjenning av hus nummer en før vi har kunnet starte byggingen av hus nummer to. Dette har latt vente på seg, da myndighetene har utsatt denne prosessen gang på gang. Siden januar har vi ventet på et møte som skal holdes av departementet tre ganger årlig, men som sist ble holdt i 2015. Situasjonen har derfor vært utenfor vår kontroll, og vi har ikke kunne gjøre annet enn å mase og vente.     Nå har vi endelig fått et gjennombrudd i saken. Vi har enda ikke fått den offisielle godkjenningen av hus nummer en, men vi har fått et skriftlig brev fra myndighetene på at huset vil bli godkjent, samt tillatelse til å bygge hus nummer to! Selv om ting tilsynelatende har stått stille på byggefronten, så har vi jobbet mye i kulissene for å sørge for at vi var så klare som vi kunne være når vi ble gitt klarsignal. Alle justeringer og endringer til byggeplanene har blitt gjort disse to årene, og vi har fått prisoverslag på hvor mye det koster. Det som vil skje fremover er derfor at vi vil sende ned penger til byggingen i puljer (for å ikke ha mer penger enn nødvendig i Zimbabwe om gangen). Selve byggingen vil offisielt starte allerede 1 oktober, og planen er å bli ferdig slik at vi kan flytte inn allerede før jul!   De gode nyhetene stopper ikke der. Parallelt med at vi bygger hus nummer to vil vi jobbe med å løse vannproblematikken på tomta. I juni hadde vi besøk av to ingeniører fra Ingeniører Uten Grenser Norge som hjalp oss å se på problemet og hva vi kunne gjøre for å løse det. Vi hadde håpet at det var noe vi kunne gjøre for å redde vannhullet vi boret for to år siden, men det er dessverre for lite tilsig av vann til at det vil fungere. Vi må derfor bore etter vann på nytt. Det å bore etter vann er en stor risiko, da det aldri er noen garanti for å finne vann (noe vi dessverre har fått erfare). Det er en høy kostnad å bore etter vann, men vi anser det som ekstremt viktig, ikke bare fordi vi skal slippe å være avhengig av det lokale vannettet som ikke er pålitelig, men for å sikre at barna våre har tilgang på rent vann til enhver tid! I tillegg til å se på vannproblematikken så også ingeniørene på hvordan vi best mulig skulle legge opp til solcelleanlegg og bruk av solenergi på hus nummer to. Dette vil vi også jobbe tett med ingeniørene for å kunne gjøre best og billigst mulig!   Som dere skjønner er det enormt mye som skal skje fremover, og vi gleder oss til å komme i gang! Selv om det har vært to tunge år hvor vi har følt at ting har stått mer stille enn hva vi hadde ønsket, så håper vi at vi de neste månedene klarer å bevise for alle som har ventet tålmodig og trodd på oss at det var verdt det! Og, det er viktig å påpeke at vi jobber i Zimbabwe, så alt kan skje, og vi har vel fått såpass med erfaring nå at vi skjønner at denne planen helt sikkert ikke kommer til å gå helt smertefritt, men vi er klarere enn noen gang til å kjempe og ta opp kampen! Og det absolutt første målet vårt nå er at barna skal kunne feire jul i sine to fine hus på tomta, uten at halvparten må gå når de skal legge seg!   Tusen takk for tålmodigheten og tilliten dere har vist oss! Vi gleder oss mer enn noensinne til å starte på disse nye oppgavene og for å vise dere, våre sponsorer og støttespillere, at vi sammen virkelig gjør en forskjell for disse fantastiske barna i townshipen, Mkoba!   MCHP-teamet Anita, Thomas og Lene

Som dere vet bygde vi det første huset i 2015, og siden da har det vært mange utfordringer og tøffe tak. Vi har vært gjennom utkastelser og rettssak, men har gjennom tålmodighet og rettferdighet vunnet på ærlig og redelig vis! Men, det skal sies at tålmodigheten har virkelig blitt satt på prøve, og vi har hatt to tunge år siden 2015. Vi har ventet på godkjenning av hus nummer en før vi har kunnet starte byggingen av hus nummer to. Dette har latt vente på seg, da myndighetene har utsatt denne prosessen gang på gang. Siden januar har vi ventet på et møte som skal holdes av departementet tre ganger årlig, men som sist ble holdt i 2015. Situasjonen har derfor vært utenfor vår kontroll, og vi har ikke kunne gjøre annet enn å mase og vente. 
 

Nå har vi endelig fått et gjennombrudd i saken. Vi har enda ikke fått den offisielle godkjenningen av hus nummer en, men vi har fått et skriftlig brev fra myndighetene på at huset vil bli godkjent, samt tillatelse til å bygge hus nummer to! Selv om ting tilsynelatende har stått stille på byggefronten, så har vi jobbet mye i kulissene for å sørge for at vi var så klare som vi kunne være når vi ble gitt klarsignal. Alle justeringer og endringer til byggeplanene har blitt gjort disse to årene, og vi har fått prisoverslag på hvor mye det koster. Det som vil skje fremover er derfor at vi vil sende ned penger til byggingen i puljer (for å ikke ha mer penger enn nødvendig i Zimbabwe om gangen). Selve byggingen vil offisielt starte allerede 1 oktober, og planen er å bli ferdig slik at vi kan flytte inn allerede før jul! 

De gode nyhetene stopper ikke der. Parallelt med at vi bygger hus nummer to vil vi jobbe med å løse vannproblematikken på tomta. I juni hadde vi besøk av to ingeniører fra Ingeniører Uten Grenser Norge som hjalp oss å se på problemet og hva vi kunne gjøre for å løse det. Vi hadde håpet at det var noe vi kunne gjøre for å redde vannhullet vi boret for to år siden, men det er dessverre for lite tilsig av vann til at det vil fungere. Vi må derfor bore etter vann på nytt. Det å bore etter vann er en stor risiko, da det aldri er noen garanti for å finne vann (noe vi dessverre har fått erfare). Det er en høy kostnad å bore etter vann, men vi anser det som ekstremt viktig, ikke bare fordi vi skal slippe å være avhengig av det lokale vannettet som ikke er pålitelig, men for å sikre at barna våre har tilgang på rent vann til enhver tid! I tillegg til å se på vannproblematikken så også ingeniørene på hvordan vi best mulig skulle legge opp til solcelleanlegg og bruk av solenergi på hus nummer to. Dette vil vi også jobbe tett med ingeniørene for å kunne gjøre best og billigst mulig! 

Som dere skjønner er det enormt mye som skal skje fremover, og vi gleder oss til å komme i gang! Selv om det har vært to tunge år hvor vi har følt at ting har stått mer stille enn hva vi hadde ønsket, så håper vi at vi de neste månedene klarer å bevise for alle som har ventet tålmodig og trodd på oss at det var verdt det! Og, det er viktig å påpeke at vi jobber i Zimbabwe, så alt kan skje, og vi har vel fått såpass med erfaring nå at vi skjønner at denne planen helt sikkert ikke kommer til å gå helt smertefritt, men vi er klarere enn noen gang til å kjempe og ta opp kampen! Og det absolutt første målet vårt nå er at barna skal kunne feire jul i sine to fine hus på tomta, uten at halvparten må gå når de skal legge seg! 

Tusen takk for tålmodigheten og tilliten dere har vist oss! Vi gleder oss mer enn noensinne til å starte på disse nye oppgavene og for å vise dere, våre sponsorer og støttespillere, at vi sammen virkelig gjør en forskjell for disse fantastiske barna i townshipen, Mkoba! 

MCHP-teamet
Anita, Thomas og Lene

Sommerbrevet

 Kjære sponsorer og støttespillere!  Sommeren har for alvor begynt, og mange har kanskje allerede startet på årets ferie, mens andre sparer det til senere. Juni og juli er de to kaldeste månedene i Zimbabwe, og det merkes godt på kroppen i Gweru. Det er ikke lett å være gatebarn i disse dager, hvor gradene fort kan synke ned til 0 grader på natta.   Denne måneden har vi hatt storfint besøk på barnehjemmet av ingeniørene Hanne Liland Bottolfsen og William Louis Park fra Ingeniører Uten Grenser Norge! Vi har hatt problemer med vannhullet vi boret på barnehjemmet, da det virker som om det ikke er nok tilsig av vann, spesielt utenfor regnsesongen. Ingeniørene har derfor gjort research og jobbet med å finne en mulig løsning på vannproblematikken på barnehjemmet, samt videre bruk av solenergi. I tillegg har de besøkt alle våre HÅP-familier, og sett på muligheten for å hjelpe dem slik at de får tilgang på rent vann og strøm gjennom bruk av solenergi. Vi gleder oss til å fortelle dere mer om dette i neste nyhetsbrev når rapportene er klare, men det kommer selvfølgelig en smakebit av oppholdet deres allerede nå!   I dette nyhetsbrevet har vi gleden av å presentere våre fine nye gruppeledere! I tillegg har vi mange godsaker fra både prosjektet i Zimbabwe, men også innad i Norge! Så sett over kaffen, og finn deg godt til rette i solstolen, mens du nyter våre ferskeste nyheter rett i fanget! Og uansett om du nyter solrike feriedager på terrassen, eller om du jobber på spreng for å holde hjulene i gang, så ønsker vi deg en riktig god sommer!   - Anita, Thomas og Lene MCHP-teamet   Les hele nyhetsbrevet  her.

Kjære sponsorer og støttespillere!

Sommeren har for alvor begynt, og mange har kanskje allerede startet på årets ferie, mens andre sparer det til senere. Juni og juli er de to kaldeste månedene i Zimbabwe, og det merkes godt på kroppen i Gweru. Det er ikke lett å være gatebarn i disse dager, hvor gradene fort kan synke ned til 0 grader på natta. 

Denne måneden har vi hatt storfint besøk på barnehjemmet av ingeniørene Hanne Liland Bottolfsen og William Louis Park fra Ingeniører Uten Grenser Norge! Vi har hatt problemer med vannhullet vi boret på barnehjemmet, da det virker som om det ikke er nok tilsig av vann, spesielt utenfor regnsesongen. Ingeniørene har derfor gjort research og jobbet med å finne en mulig løsning på vannproblematikken på barnehjemmet, samt videre bruk av solenergi. I tillegg har de besøkt alle våre HÅP-familier, og sett på muligheten for å hjelpe dem slik at de får tilgang på rent vann og strøm gjennom bruk av solenergi. Vi gleder oss til å fortelle dere mer om dette i neste nyhetsbrev når rapportene er klare, men det kommer selvfølgelig en smakebit av oppholdet deres allerede nå! 

I dette nyhetsbrevet har vi gleden av å presentere våre fine nye gruppeledere! I tillegg har vi mange godsaker fra både prosjektet i Zimbabwe, men også innad i Norge! Så sett over kaffen, og finn deg godt til rette i solstolen, mens du nyter våre ferskeste nyheter rett i fanget! Og uansett om du nyter solrike feriedager på terrassen, eller om du jobber på spreng for å holde hjulene i gang, så ønsker vi deg en riktig god sommer!

- Anita, Thomas og Lene
MCHP-teamet

Les hele nyhetsbrevet her.

Nyhetsbrevet

 Kjære sponsorer og støttespillere! Den første sommermåneden er endelig her, selv om det ikke er mange ukene siden det ble satt snørekord rundt om i Norge. I Zimbabwe går det mot vinter, og temperaturene er virkelig i ferd med å synke. Selv om man kanskje tror det ikke blir ordentlig kaldt, siden det er i Afrika, så er det ikke sjelden temperaturen beveger seg ned mot 0 grader på natta, og at man våkner opp til rim på bakken.   I slutten av juni vil vi få besøk på barnehjemmet av to ingeniører fra Ingeniører Uten Grenser Norge! Vi har to ganger før hatt besøk av flinke ingeniører. Først var det Karina og Jonas som hjalp oss med installeringen av solcellepanel, slik at vi fikk strøm! Omtrent et halvt år senere kom Joar og Mathias på besøk og hjalp med installeringen av solfangeren, slik at vi også fikk varmt vann! Nå kommer det enda to ingeniører, som skal hjelpe oss med vannproblematikken på tomta, og de skal hjelpe oss å planlegge solcellepanel for de neste husene. De vil også hjelpe oss å se på mulighetene for å sikre strøm og vann til HÅP-familiene våre, gjennom bruk av solenergi! Intervjuene i IUG er snart i gang, og vi gleder oss til å bli kjent med de som velges! Vi gleder oss til å ta dem imot på barnehjemmet!  Det er som vanlig høy aktivitet på bakken i Zimbabwe, og vi gleder oss til å dele alt med dere i nyhetsbrevet! Sett over kaffen og nyt lesingen - det er mye å glede seg over!  Denne måneden ønsker vi også flere nye gruppeledere velkomne med på laget, og gleder oss til å presentere dem i vårt neste nyhetsbrev!   - Anita, Thomas og Lene MCHP-teamet   Les hele nyhetsbrevet  her.

Kjære sponsorer og støttespillere!
Den første sommermåneden er endelig her, selv om det ikke er mange ukene siden det ble satt snørekord rundt om i Norge. I Zimbabwe går det mot vinter, og temperaturene er virkelig i ferd med å synke. Selv om man kanskje tror det ikke blir ordentlig kaldt, siden det er i Afrika, så er det ikke sjelden temperaturen beveger seg ned mot 0 grader på natta, og at man våkner opp til rim på bakken. 

I slutten av juni vil vi få besøk på barnehjemmet av to ingeniører fra Ingeniører Uten Grenser Norge! Vi har to ganger før hatt besøk av flinke ingeniører. Først var det Karina og Jonas som hjalp oss med installeringen av solcellepanel, slik at vi fikk strøm! Omtrent et halvt år senere kom Joar og Mathias på besøk og hjalp med installeringen av solfangeren, slik at vi også fikk varmt vann! Nå kommer det enda to ingeniører, som skal hjelpe oss med vannproblematikken på tomta, og de skal hjelpe oss å planlegge solcellepanel for de neste husene. De vil også hjelpe oss å se på mulighetene for å sikre strøm og vann til HÅP-familiene våre, gjennom bruk av solenergi! Intervjuene i IUG er snart i gang, og vi gleder oss til å bli kjent med de som velges! Vi gleder oss til å ta dem imot på barnehjemmet!

Det er som vanlig høy aktivitet på bakken i Zimbabwe, og vi gleder oss til å dele alt med dere i nyhetsbrevet! Sett over kaffen og nyt lesingen - det er mye å glede seg over!

Denne måneden ønsker vi også flere nye gruppeledere velkomne med på laget, og gleder oss til å presentere dem i vårt neste nyhetsbrev!

- Anita, Thomas og Lene
MCHP-teamet

Les hele nyhetsbrevet her.

Rekordmange på skolebenken

 Det andre skoletrimesteret i Zimbabwe er nå i gang, og denne gangen har vi sendt hele 54 barn tilbake på skolebenken! På samme tid i fjor hadde vi 32 barn på skolen, så folkens - det nytter faktisk! Tusen takk til alle sponsorene våre som gir barna våre denne muligheten! Har du lyst til å bli med å hjelpe enda flere barn til en utdanning? Meld deg som sponsor ved å kontakte oss på sponsor@hopeproject.no, og bli med å gjør fremtiden til enda flere barn litt lysere! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt! <3

Det andre skoletrimesteret i Zimbabwe er nå i gang, og denne gangen har vi sendt hele 54 barn tilbake på skolebenken! På samme tid i fjor hadde vi 32 barn på skolen, så folkens - det nytter faktisk! Tusen takk til alle sponsorene våre som gir barna våre denne muligheten! Har du lyst til å bli med å hjelpe enda flere barn til en utdanning? Meld deg som sponsor ved å kontakte oss på sponsor@hopeproject.no, og bli med å gjør fremtiden til enda flere barn litt lysere! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt! <3