Stående applaus på Nobel Fredsprisforum

MCHP og American College of Norway presenterte sammen under Nobel Fredsprisforum 8 mars 2015.

Søndag 8.mars sto Anita Svendheim og Lene Tollefsen Rodegård klare på Nobel Fredsprisforum i Minneapolis, USA, for å fortelle de oppmøtte om organisasjonen Midlands Children Hope Project og deres arbeid i Zimbabwe. Da presentasjonen var ferdig ble de møtt med stående applaus fra samtlige i publikum.

– Det har vært en helt fantastisk opplevelse for oss, sier Rodegård/Svendheim som kan fortelle at det kom som en stor overraskelse å bli invitert til å presentere på selveste Nobel Fredsprisforum. Forumet er kjent som den største konferansen innenfor fredsarbeid, og blir arrangert hvert år i Minneapolis. Med store personligheter som Gro Harlem Bruntland, Jimmy Carter og den fredsprisvinnende organisasjonen OPCW på agendaen var det ingen selvfølge at en liten organisasjon som Midlands Children Hope Project var invitert.

Det var noen spente jenter som ankom Minneapolis.

Som de yngste til å presentere på forumet var nervene i høygir under konferansens siste dag, da organisasjonens presentasjon Social entrepreneurship: Turning Social Need into Social Capital skulle bli presentert i en ”dialogue session”.

Anita Svendheim og Lene Tollefsen Rodegård representerte MCHP på Nobels Fredsprisforum i 2015.

– Oppmøtet under presentasjonen var over all forventning, sier Rodegård/Svendheim. Over 100 personer hadde valgt å gå til deres presentasjon, og flere måtte stille seg langs bakveggen for å få plass. Med skjelvende knær, men et sterkt engasjement, fortalte Svendheim og Rodegård hvordan de ønsker å gjøre veldedighetsarbeid på en ny og bedre måte gjennom kommunikasjon med dem de prøver å hjelpe, god kontakt med sponsorene og et sterkt fokus på langsiktig og bærekraftig arbeid.

Anita og Lene forteller om deres første møte med Zimbabwe.

– Presentasjonen gikk over all forventning og vi fikk stående applaus da vi var ferdig med å snakke! Den eneste som fikk stående applaus utenom oss denne helgen var Jimmy Carter, forteller Rodegård/Svendheim.

Publikum ble bedt om å lukke øynene og forestille seg et liv som gatebarn.

Tilbakemeldingene lot ikke vente på seg, og etter presentasjonen har organisasjonen fått meldinger og epost fra folk som sier de ble inspirert av engasjementet til Rodegård/Svendheim til å gjøre mer selv for å skape en bedre verden. Ei jente kunne fortelle at hun endelig hadde tatt beslutningen om å reise ut og oppleve verden, da hun etter å ha hørt presentasjonen deres følte at hun ikke lengre kunne være redd for det ukjente.

Seansen ble avsluttet med en påminnelse til salen om at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt, uansett hvor stor eller liten man er.

– For to bygdejenter fra Norge er dette ganske uvirkelig, og veldig overveldende, men det satt en perfekt avslutning på en helt fantastisk helg, kunne Svendheim og Rodegård fortelle, som hadde den siste uken i Minneapolis fullbooket med møter med potensielle sponsorer og nye kontakter.

På konferanse med Brundtland (Hallingdølen, 17.03.15)

Lene Tollefsen Rodegård frå Nes (nummer to frå venstre) heldt foredrag under Nobel Fredsprisforums konferanse i USA. Det gjorde også Gro Harlem Brundtland. Foto: Privat

Lene Tollefsen Rodegård og Gro Harlem Brundtland var to av foredragshaldarane under Nobels Fredsprisforums årlege konferanse i USA.

Det er ikkje berre lokalt Lene Tollefsen Rodegård haustar lovord for arbeidet for gateborn i Zimbabwe.

Det vekker også internasjonal oppsikt. Og foredraget Lene frå Rukkedalen i Nes heldt saman med Anita Svendheim i Midlands Children Hope Project under konferansen i Minneapolis i byrjinga av mars, er eit verkeleg høgdepunkt.

– Me visste nok ikkje heilt kva det var då me reiste. Men då me kom dit, skjønte me kor stort det var, seier Lene.

Stor konferanse

For på konferansen var også USAs tidlegare president frå 1977–1981 og fredsprisvinnar i 2002, Jimmy Carter saman med sin tidlegare visepresident Walter Mondale, tidlegare statsminister Gro Harlem Brundtland og den fredsprisvinnande organisasjonen frå 2013, OPWC.

– Det set jo standarden for å seie det slik, seier Lene.

Nokon prat med Brundtland eller Carter vart det ikkje høve til. Men det viktigaste var likevel å formidle bodskapen til tilhøyrarane om gateborna dei hjelper og barneheimen dei bygger i ein landsby i Zimbabwe.

– Det gjekk bra, men me var mildt sagt nervøse før presentasjonen vår, fortel Lene.

Held tidsplanen

Opphaldet i Minneapolis gjev ny inspirasjon til å halde trøkket oppe i arbeidet med barneheimen i Zimbabwe.

For det er eit tidkrevjande arbeid. Men utbygginga går nokolunde etter planen.

– Det går bra. Rundt det som skal bli barneheimen blir det no bygd ein mur. I løpet av mars skal den vere ferdig. Men alt blir gjort for hand, så det tek tid. Når muren er ferdig, startar arbeidet med det fyrste huset, seier Lene.

Ho står bak to innsamlingsaksjonar i Nes som gav 250.000 kroner til prosjektet. I USA vart det fylt på 23.000 etter ei innsamling under ein større middag.

– Det kostar rundt 300.000 å bygge eitt hus, pluss noko meir. Me har nok til det no. Det går sakte, men sikkert framover, seier Lene Tollefsen Rodegård.

Barneheim i Zimbabwe (Hallingdølen, 07.12.14)

Før Rodegård og andre frå organisasjonen drog ned til barneheimen førre gong samla dei saman masse klede frå venner og kjenningar, og stappa fire fulle koffertar med ting til barneheimsbarna. Dei laga ein slags «butikk» kor barna kunne gå og velje ut det dei sjølv ønska. (Privat foto).

Ingen kan gjere alt, men alle kan gjere noko. Lene Tollefsen Rodegård byggjer barneheim for gatebarn i Zimbabwe.

No i desse førjulstider kan tankane våre gå spesielt til dei som er fattige og slit i kvardagen. Det er mange store og gode hjelpeorganisasjonar som sørger for at mange menneske får hjelp rundt om i verda. Men Hallingdal har og fleire lokale medmenneske som gjer ein spesiell innsats for andre. Me kan gi lokale gåver med meining.

Hus til 60 barn

Ei reise til Zimbabwe endra alt for Lene Tollefsen Rodegård frå Rukkedalen. Ho sa opp jobben som sjukepleiar og bestemte seg for å vie tida si til å hjelpe gatebarn i landet. No, nesten to år seinare, har ho samla inn kring 250.000 kroner frå nesningane til Midlands Children Hope Prosjekt, som driv ein barneheim i Gweru og no er i gang med å byggje ein ny. Rodegård er sponsoransvarleg i organisasjonen, ein jobb ho har ved sida av afrikastudia på NTNU i Trondheim.

Pengane skal gå til å byggje ein barneheim som skal huse 60 barn – 20 jenter og 40 gutar. I dag leiger organisasjonen eit hus, der 28 gutar bur.

– Me kjøpte ei tomt i september som me skal byggje barneheimen på. Dei siste formelle papira er klare i desse dagar, og når dei kjem, kan me starte å bygge. Først skal me byggje ein mur rundt tomta, før me legg inn elektrisitet og vatn og startar på det første av i alt seks hus. Deretter må me byggje ut, alt etter kor mykje pengar me har.

Hønsehus og grønnsakshage

Rodegård seier det kan vere frustrerande å jobbe i eit land som Zimbabwe, der det ofte verkar som at styresmaktene helst jobbar mot deg.

Bilete er teke då Rodegård og resten av dei vaksne tok med barneheimsbarna på restaurant. Ho skriv at dei stappa alle inn i to store minibuss-taxier, eller «combos» som de kallast i Zimbabwe. Barna hadde aldri før køyrt buss og tok derfor helt av. De danset og song hele vegen, og hadde det kjempegøy. Det var også første gangen de var på restaurant, noko som verkeleg falt i smak. Dei var 50 stykke, som alle hadde dobbel porsjon kylling og pommes frites, brus og is til dessert. All maten, inkludert transport til og frå kom på litt over 1000 kroner.(Privat foto).

– Reglane seier til dømes at me ikkje får lov å byggje eit stort hus, men må byggje seks små. Då blir det jo brått mykje dyrare. Me starta også leggje grunnmur på tomta der huset me i dag leiger ligg. Det skulle eigentleg bli barneheimen, men av ulike grunner valde me å i staden byggje hønsehus og legge grønnsakshage på denne tomta, seier ho.

– Men ingen innsamla pengar forsvinn undervegs, legg ho til.

Gravide ungjenter

Ungane ventar mest no berre på at husa blir ferdige. Nokre av dei bur som nemnt i eit leigd hus, medan andre bur på gata og er innom eit dagsenter som organisasjonen også driv. Mange av dei er jenter.

– Dei bur på gata no og nokre har alt blitt gravide eller fått ein liten unge. Dei er 13-14-15 år og har ofte blitt plukka opp av rike gruvemenn som seier dei skal hjelpe dei. Jentene skjønar ikkje at dei blir lurt. Dei treng verkeleg ein plass å bu.

130 sponsorar

Organisasjonen har i dag 130 sponsorar i ni ulike land. Desse gir primært skulepengar til barna, men nokre støttar også ei framtidig universitetsutdanning, medisinske utgifter eller byggeprosessen.

– Me får også inn småbidrag frå folk og arrangement. Til dømes kom det inn 650 kroner frå kafesalet på ei utstilling på Nes. Det er kjempefint – små summar blir veldig store om det er mange av dei.

Alle bidrag hjelp

I 2014 har Rodegård vore fleire turar i Zimbabwe, og ho kjem til å reise ned att ved første høve.

– Korleis kan folk støtte dykk med alternative julegåver?

– På nettsida står det ulike måtar ein kan støtte på. Alle bidrag hjelper – ingen er for små, seier Lene Rodegård.

Julia Alvær samlet inn 12 500 kroner til gatebarn ved å løpe Oslo Maraton (Moss avis 21.09.14)

Julia Alvær samlet inn en solid mengde penger til gatebarn ved å løpe Oslo marathon Foto: Sverke Alvær

Samlet inn penger for hver kilometer hun løp. Endte opp med å tjene 12 500 kroner til gatebarn i Zimbabwe.

19 år gamle Julia Alvær løp Oslo Maraton for tredje gang i helgen, men denne gangen gjorde hun det ikke kun for å oppnå en personlig triumf. I forkant hadde hun samlet sponsorer som skulle gi 5 kroner for hver kilometer hun løp av halvmaratonet

Det ble en stor suksess.

Etter å ha regnet på det, er Julia storfornøyd. Så langt har hun fått inn 12 500 kroner til Midlands Children Hope Project, et dagsenter og barnehjem for gatebarn i Zimbabwe.

- Jeg hadde om lag 90 personer som støttet meg før jeg løp. Etter jeg kom i mål har stadig flere tatt kontakt og vil støtte prosjektet. Nå er jeg på over 100 sponsorer, forteller den storfornøyde 19-åringen.

Kan mette mange

Julia legger til at hun tror pengene vil komme svært godt med i kampen for å mette magene til barna som blir hjulpet av dagsenteret i Zimbabwe.

- Skolen sa at 5 kroner er nok til å mette ett gatebarn i noen dager så jeg er veldig glad for pengene som er samlet inn, sier hun.

Julia Alvær jobbet som frivillig i to uker på et annet barnehjem i Zimbabwe. Nå går hun på American College of Norway i Moss, som støtter Hope-prosjektet blant annet gjennom flakspanting. Julia fant sin egen vri under Oslo Maraton.

Kjempet seg i mål

Den erfarne marathonløperen erkjenner at det var tungt å løpe, men at hun jobbet hardt med seg selv for å komme i mål.

- Det var tungt og jeg fikk ingen personlig rekord, men jeg måtte komme meg i mål, spesielt med så mange som fulgte med. Da jeg kom i mål var det en fantastisk følelse, forteller hun entusiastisk.

Ikke for sent å bidra

Til tross for at løpet er over, er det ikke for sent å bidra til Julies prosjekt. Hun kan kontaktes på juliairene@live.no for de som fortsatt ønsker å sponse henne.

Har samla inn ein kvart million (20.09.14)

«Nesbyen gir tilbake», står det på den store anda midt i flaumparken. Og nesningane gav. Heile 118.000 kroner vart samla inn til gateborn i Zimbabwe.

Lene Tollefsen Rodegård er reine innsamlingsmaskina. På under eitt år har to innsamlingsaksjonar skuffa inn 250.000 kroner – berre frå Nes.

Ikkje rart ho og dei andre i Midlands Children Hope Project jublar.

Før jul i fjor vart det samla inn 130.000 kroner. Det nøyaktige resultatet etter aksjonen forrige helg vart 117.601 kroner.

Kvart million

– Det er heilt utruleg. No er det nokon som blir veldig glade, seier Lene Tollefsen Rodegård.

To innsamlingsprosjekt i Nes på under eitt år har gjeve om lag 250.000 kroner til bygginga av ei soveavdeling for gatejenter i Zimbabwe. Då Hallingdølen fekk fatt i ho tysdag ettermiddag, var det på ei til tider skurrete telefonlinje. Det hadde sin gode grunn.

– Eg har nettopp landa i Zimbabwe. No ventar me på transporten som skal ta oss frå flyplassen, fortel ho.

Lene Tollefsen Rodegård er prosjektleiar i Midlands Children Hope Project.

Ho skal vere i Zimbabwe i to veker saman med to andre representantar for Midlands Children Hope Project. Målet er få bygginga av soveavdelinga på skinnene att.

– Det har vore nokre problem undervegs. No er me her for å få ting meir på plass. Forhåpentlegvis kjem me vidare no, seier ho.

Suksess med ender

Lene Tollefsen Rodegård har også «landa» etter den hektiske to-dagarsaksjonen i Nesbyen fredag og laurdag.

Arrangement med quiz, konsertar og arrangementet laurdag føremiddag i den nye flaumparken vart verkeleg ein suksess med anderacet som eit høgdepunkt. Nesningar kjøpte lodd i hopetal og 500 ender vart sende ut i Rukkedøla ved Hallingdal Museum. Berre i det løpet vart det seld ender for 50.000 kroner. Lene Tollefsen Rodegård har teke to veker fri frå studentlivet, men snart ventar Afrika-studiane på ho ved NTNU i Trondheim. Feltarbeid hjå gateborna er ikkje ein del av studieplanen og gir ingen studiepoeng. Det gir derimot poeng på ein heilt annan skala, den medmenneskelege. I det lange løp er den langt viktigare.

Har blitt heile Nes sitt prosjekt (Hallingdølen, 11.09.14)

Sjukepleiar Lene Rodegård frå Rukkedalen var åtte veker i Zimbabwe og det forandra alt for henne. Foto: Privat

I fjor samla Lene Tollefsen Rodegård inn nesten 150.000 kroner til gatebarn i Zimbabwe med hjelp frå gåvemilde nesningar. No håpar ho å gjenta suksessen, og kanskje litt til.

Nesningsjenta er prosjektkoordinator i Midlands Children Hope Project, som arbeider for gatebarn i Zimbabwe. I drygt eit år har ho arbeidd med å samle inn pengar til å bygge ei soveavdeling for gatejenter i Zimbabwe. Mellom anna arrangerte ho konsert for ei fullsett Nes kyrkje før jul, noko som drog inn 60.000 kroner til arbeidet.

Badeandrace

Engasjementet starta då ho drog til Zimbabwe for å jobbe som sjukepleiar for eit par år sidan. No trår ho på nytt til med ein innsamlingsaksjon.

– Torsdag arrangerer På Hjørne «quiz med meining» der inngangspengane dei får inn går til prosjektet. På fredag vert det konsert på same plass. Der skal partybandet til samarbeidspartnarane mine Charity Crew og Malin Seline Strandberg spele. På laurdag skal me mellom anna sleppe 500 gule badeender frå museet. Eigaren av den badeanda som flyt i mål fyrst får 10.000 kroner. Vinnaren får då to timar på seg til å bruke opp pengane i dei butikkane som har sponsa oss. Om ein ikkje klarer å bruke opp alt går resten av summen tilbake til prosjektet. Ein kan også velje å donere heile eller deler av summen til prosjektet. Om vinnaren ikkje er til stades går pengane direkte til prosjektet og vedkommande får andrepremien. Me har fått inn masse fine premiar som me vil trekkje frå, seier Rodegård.

Om kvelden vert det familiekonsert med meir veldeldigheitsfokus, også på På Hjørnet. Der spelar heile Charity Crew, Malin Seline Strandberg, Tiende Etasje, Sarah Reenberg-Sandanbråten og Anita Kleppen Nilsen.

60.000 kroner før start

Dei har jobba med å selje badeender, konsertbillettar og skaffe sponsorar i forkant av arrangementet.

– Me har fått inn masse premiar og pengegåver, og har faktisk fått inn 60.000 koner før me har starta.

– Kor mykje håpar du å samle inn denne gongen?

– Eg veit ikkje heilt eg. Det er jo freistande å seie at me vil slå fjoråret, men det var så ekstremt bra og eg tør ikkje heilt å håpe på det.

Dreg snart til Afrika

Det kostar rundt 300.000 kroner å få bygd avdelinga. Alle materialkostnader må importerast og då vert det fort dyrt. Dei begynt så smått med arbeidet før jul, og måndag dreg Rodegård til Zimbabwe saman med to andre frå organisasjonen. Der blir dei i to veker.

– Me vil sikre at pengane blir brukt slik dei skal og alt går etter planen. Det er lettare å snakke med folk ansikt til ansikt enn å ta alt på mail.

– Du er ikkje redd for at folk har blitt «forsynte»?

- Eg har tenkt litt på det, men eg har inntrykk av at folk har blitt endå meir engasjerte og ivrige enn i fjor. No føler eg dette ikkje lenger berre er mitt prosjekt, men heile Nes sitt.

Samler kjoler til inntekt for jenteskole i Zimbabwe (Østlendingen, 30.08.14)

SE MIN KJOLE: Anne Karen Hagen Kjølhamar har fått en venninne til å male kjoler på en rullgardin. Den skal auksjoneres bort åpningsdagen. Foto: Foto: Marit Arnesen

Lørdag 13. september gjenåpnes Pargasbua på Hornset i Rendalen med arrangementet «Se min kjole» der gjenbruk, redesign og veldedighet står i sentrum.

En engasjert og pensjonert rektor med engasjement for medmennesker, og som er redd for å få for lite å gjøre som pensjonist, pluss en kvinne spekket av kreativitet og giverglede samt et varmt, bankende hjerte for andre, er lik reåpning av Pargasbua med salg av avlagte kjoler, donert av kjente og ukjente, og hvor inntektene går til bygging av en jenteskole i Zimbabwe.

– Jeg ble pensjonist i vår og fryktet at dagene skulle blir for lange. Derfor kjøpte jeg Pargasbua, smiler Anne Lise Nyberget Dahl. Nå har hun i hvert fall fått nok å gjøre med rydding og sjauing til åpningen. Da ingen søkte rektorstillingen hun forlot ved Fagertun skole, er hun tilbake i 40 prosents stilling.

– Til nå har jeg fått rundt 250 kjoler. Men jeg ønsker meg mange flere. Det er bare å lete fram avlagte kjoler på loft og i kjellere, og komme med dem, smiler Anne Karen Hagen Kjølhamar som har laget egen facebookside for arrangementet.

Inntektene fra kjolesalget går til norske ungdommer i Zimbabwe som bidrar til skolebygging i regi av Midland Children Hope Project.

– Det er så mange som ikke vil bidra til at andre skal få det bedre fordi de ikke vet hvor mye av pengene som når fram. Vi kan jo ikke slutte å gi for det? Vi som har så mye må kunne gi til andre, poengterer Anne Karen som har samlet inn penger til Midland Children Hope Project tidligere også.

Kan gjøre kjempekupp

– Kjolene skal selges billig. Kanskje noen går for 10 kroner. De fleste skal i hvert fall selges for 40, 50 og 60 kroner. Så her er det mulig å gjøre noen skikkelig kupp, humrer ildsjelen. Hun blar i kjolene og viser fram en som en nå 80 år gammel kvinne brukte når hun ble konfirmert.

En venninne av Anne Karen tok oppfordringen og har malt kjoler på en rullgardin. Den skal auksjoneres bort på åpningsdagen. Anne Karen har også kjøpt tre like kjoler til 50 kroner stykket.

Tre superflinke redesign-venninner har fått tilsendt en hver. De kommer på Pargasbua med hver sin helt unike redesignede variant av kjolene.

De skal også auksjoneres bort den 13.

Det samme skal et skjørt som Anne Karen har redesignet av en skjorte med ekte «Guren-Hagen-svette» i, brukt på mange konserter rundt omkring. På rumpa har han skrevet autografen sin.

– Det kan folk by på Facebook. Skjøret er allerede oppe i 450 kroner. Nå håper jeg det finnes en blodfan av broren min der ute som kommer og byr skikkelig, humrer Anne Karen. Anne Lise stemmer i.

A small contribution that goes a long way (ACN, 30.01.14)

Today, members of the ACN Peace Committee had the chance to get a better look into the heart and soul of Midlands Children Hope Project. Technology was not our friend today as we tried to connect via skype with Lene. Lene works with Midlands and sit on the board of directors and is currently in South Africa. Because of our technical issues, Lene sent a long e-mail in response to the many questions that ACN Peace Committee members had and we wanted to share the story of Midlands and the children of Gweru, Zimbabwe as told by Lene here.

How did Lene end up involved with Midlands?

“I started off as a volunteer in Antelope Park on the medical & lions project. After spending 8 weeks in Zimbabwe, and getting to know all the kids at the orphanage and the street kids, I felt that I had to do something more. I couldn’t just go home, and continue my life like nothing had happened. When I signed up to become a sponsor through Midlands Children Hope Project, Anita (manager) asked me if I wanted to join the organization. I didn’t even have to think twice about the answer, cause it was obviously that I wanted to do something more for these kids. I met Anita and Thomas, who were the ones who started the organization in February 2012. We sat down to have a look on what I could do, and how I could be a part of the organization. I started off being in charge of all the sponsors, and to get the sponsorship program up running in a better way then it was. Last year at this time we had 30 sponsors, now we are close to 90 sponsors. These sponsors all pay on a monthly basis, and are paying everything from 25NOK/month, to 500 NOK/month, all depending on what they can afford and what they want to pay. This money goes to paying for 38 kids in Gweru, Zimbabwe’s third largest city, to attend school.”

Who is Midlands?

“Today we’re five people working in MCHP, all volunteerly. I’m the project manager, and Ida has taken over my role as in charge of the sponsors. We’re taking all the administrative costs ourselves, because we want ALL the money to go where it’s meant to, to the kids.

There’s five Zimbabweans also working full time at the orphanage and the drop-in. These are not getting paid at all. We’ve asked the question “why are you doing this, when you could have a job where you could get paid?” The response we’re getting then is:”if we’re not doing it, who’s gonna take care of these kids?” We do pay for the school fees for their kids, but other than that they’re not getting anything in money. MCHP does have 5 Norwegians, and 1 from New Zealand (who’s MCHP New Zealand).

Where does the money that MCHP gets from sponsors go?

“The last year the organization has grown bigger, and as we got more sponsors, we’ve also got more money. This is why we’re now not only supporting the kids so they can attend school, but we’re already started building a new orphanage for them. The orphanage they have today is really small, and there’s 24 boys at age 4-16 years who’s living there, and sharing the 13 beds they have. At the new orphanage we will have room for about 80 kids, and they will all have their own beds! We will also be able to take in the street girls at the new orphanage, and that’s a thing we’re not able to as of today. The girls are often owned by some very rich men, who’s abusing them in all kinds of ways, and after everything they’ve been through, we cannot put them together with a bunch of teenager boys.“

ACN Peace Committee is collecting bottles to cash in and the money will go to Midlands. But is it enough, worried students ask?

“The money will absolutely make a difference, and there’s no such thing as a small amount, cause everything helps. 5 NOK is enough to give a child a hot meal! And 50 NOK is enough to buy rice for the orphanage, and there are 24 boys – for a week. So everything really helps!”

Who are the children? What’s their story?

Meet Wilson:

My name is Wilson, and I’m 17 years old. The first time I came to the orphanage, I was a kid. Now I’m a grown up. To live on the street gave me a lot of challenges. Often I went a whole day without food, and some days I found something to eat. The bigger boys bullied my, and started fighting me, to get the food I had found. In wintertime it’s worst living in the streets. I didn’t have any warm clothes, no blankets, nor any place to stay. Before my parents died my life was so much easier. We lived in a rural place, but it was better then living on the streets. The reason why I had to move was because no one could take care of me, and it had to quit school, while all the neighbor kids still attended school. I met Mr. Ndou (Question) in 2006 in the streets of Gweru. He talked to me and decided that I could move into the orphanage. Here I was able to start school, we got food, and the people were so full of love. I feel safe at the orphanage, and really want to thank everyone who helps us to be able to live here.

Why do you do what you do?

Well, we might not change Africa, or even Zimbabwe. But we are changing the lives of the people we’re helping. We are giving them a better and brighter future, and we’re giving them a chance to actually change their lives, and to become something good in life. And we know these kids. It’s not just some kids we saw on TV, and felt sorry for. This is Tafadzwa, Wilson, Edmore, Piniel, Munashe, Tatenda. These are all the kids we know, these are all kids we really love, and we really want them to have a good life. Tatenda is now turning 5 years, we found him at the streets when he was 4 years, because his parents threw him out once he started getting sick. They didn’t have money to take him to the clinics, so they threw him out. My nephew is the same age, and I would never let my nephew stay on the street. And in just the same way, I would never stop fighting to get all the kids off the streets. These are kids that told us their stories, while we both were crying. These are kids that, even though they have nothing to smile for, they’re the most happy and thankful people I’ve met in my entire life. These are kids that’s never experienced having someone that look after them, and that cares about them. But these are all kids that really deserves it! They deserve to be given a chance in life, just like everyone else!

Paracet skal "virke mot alt" (Hallingdølen, 02.06.13)

Hiv-medisin: Sjukepleiar Lene Rodegård frå Rukkedalen var åtte veker i Zimbabwe nyleg. Åtte veker som forandra alt. Her pakker ho hiv-medisin i lag med ein lokal sjukepleiar.

Dei har berre to diagnosar. Anten har du lungebetennelse – eller så kan det vere alle andre sjukdommar.

Dei små klinikkane har berre sjukepleiarar, og svært sjeldan lege. – Men behandlinga er den same uansett. Om ein har brote armen eller fått hjarteinfarkt. Ein får Paracet, fortel Lene Rodegård.

Sjukepleiaren frå Rukkedalen ristar på hovudet. Ho kjem frå eit land med alt av medisinsk utstyr. I Zimbabwe har dei omtrent ingen ting, sjølv i dei store byane. For Rodegård som reiste ned som frivillig via selskapet Goxplore, vart det eit møte med eit helsevesen på felgen. Attende i utviklingHiv-medisinen blir sponsa av Unicef. – Heldigvis, smiler Rodegård. – Elles ville det vel blitt Paracet på dei også. Ei av oppgåvene var å telje og samle hiv-piller i månadsrasjonar. Rodegård var med på arbeidet på tre klinikkar der nede. Og fekk følge eit helsevesen så ulikt Norge som det går an. Det kostar å oppsøke ein klinikk i Zimbabwe. Pengar dei fleste afrikanarane ikkje har så mykje av. I tillegg har dei lite hjelpemidlar på klinikken. Svært lite medisinar og nesten ikkje utstyr.– Det er veldig trist med tanke på at Zimbabwe var eit velfungerande, rikt afrikansk land, seier Rodegård. Ho fortel litt om korleis det har gått med Robert Mugabe bak roret. Han har klart å segle skuta ut frå roleg farvatn og inn i stormen. I dag er landet prega av økonomisk krise, skyhøg arbeidsløyse og eit autoritært regime som tyner folket. Gjennom landreformen først på 2000-talet tok regjeringa gardane frå dei kvite farmarane. Dermed sende dei Afrikas matfat langt tilbake i utviklinga. Mange av dei utdanna innbyggjarane flykta frå landet. Zimbabwe har hatt stor uro i åra etterpå. – Dei hadde gratis helsevesen og eit utdanna folk. Slik er det ikkje lenger, sukkar Rodegård.

Hiv-positive: Lene Rodegård var med på ein informasjonsdag for hiv-positive ungar. I pausane arrangerte dei norske hjelparane stol-leiken.

Folk er skremde

– Du torde reise ned til Zimbabwe?– Eg visste så lite om det på førehand, men me kjende oss trygge. Me hadde berre ei oppleving som kjendest litt skummel, fortel Rodegård. Ho og ein annan frivillig var på ein klinikk for hivsmitta. Dei sat aleine i eit rom då dei høyrde ei merkeleg buldring. Det synte seg at dei 150 pasientane som sat utanfor sprang vekk i frykt for livet. – Før me fekk sukk for oss gjekk døra opp. Tre skremde menn varsla om ein kar som gjekk rundt og skaut. Det vart nokre skremmande minutt, men så skulle det syne seg at det heile var harmlaust. «Skytinga» kom frå lause straumleidningar som hadde kome borti kvarandre og skapt ein liten eksplosjon. Men alle afrikanarar trudde det dreia seg om skyting. Episoden syner berre litt om kor redde folk er. – Me fekk kjenne veldig på den frykta då. Eg tenkte «herre min, skal eg døy her nede?», fortel Rodegård.

Sjukepleiaren frå Norge sit att med eit inntrykk av at Zimbabwe eigentleg ikkje har noko helsevesen. Ho lurte veldig på korleis sjukepleiarutdanninga er. Ho spurde om å få sjå, og fekk følgje eit førstehjelpskurs. – Dei var veldig opptekne av korleis ein sat når ein gav hjarte- og lungeredning. Dei gav 30 kompresjonar og to innblåsingar. Men dei venta i ti sekund mellom kvar kompresjon, og det var bere så vidt dei trykte, fortel ho.

Rodegård har vore på Madagaskar og sett forholda der, så ho hadde ikkje forventa seg at helsevesenet var på topp. Men å sjå sjukepleiarar vere meir opptekne av Facebook enn pasientane, var ikkje til å sjå på. Ei anna vond oppleving fekk ho då ein ung rullestolbrukar som ho vart kjend med døydde. Han hadde blitt sendt heim med magesmerter – og Paracet.

– Sjukepleiarane må sy og gjere alt. Men å stille diagnosar med så få hjelpemiddel som dei hadde til rådvelde, er ikkje bra. Det blir som ein nybegynnar i pilkast – han treffer veldig sjeldan, seier Rodegård.

Frivillig arbeid

Rodegård reiste til Zimbabwe som frivillig sjukepleiar, og rekna med å lære ein del – spesielt fagleg. Resultatet vart nesten motsett. Ho fann ut at helsearbeidarane i landet har store hol i fagkunnskapen. Ho kom som gjest og observatør, og kunne ikkje seie ifrå der og då. – Eg fekk ikkje jobbe som eg hadde trudd eg skulle, men måtte vere observatør, fortel ho. Rodegård såg fort at klinikkane mangla struktur. Det vart unødig mykje venting og stillstand. – Og svært mange tepausar. Det var ikkje lett å kome inn der med eit hjarteinfarkt om sjukepleiarane hadde tepause, seier ho.

Før reisa hadde ho samla inn nær 10.000 kroner til medisinsk utstyr. – Men eg såg fort at sjukepleiarane ikkje visste korleis dei skulle bruke utstyret. Og det trengst meir enn 10.000 kroner for å rette på forholda der nede, seier Lene Rodegård.

Ho valde i staden å hjelpe dei tre gategutane Blessed, Bailey og Tafadzwa. Dei får no skulegang og skulebøker, uniform og klede, sko og ryggsekker for nokre av pengane ho hadde samla inn.

Dei tre gutane: Gategutane Blessed, Bailey og Tafadzwa har kvar si sterke historie. No har Lene Rodegård sørgd for at dei får skulegang og det dei måtte trenge av klede og bøker.

Lene Rodegård fekk nemleg også vere med som frivillig hjelpar på ein barneheim og eit dagsenter for gatebarn. Dit kjem gatebarna kvar vekedag for å få dagens einaste måltid. Ho gav nokre av pengane til ny vask med reint vatn, høgtalarar, engelske lærebøker, tannbørstar og tannkrem. I tillegg fekk to av dei frivillige som jobbar på senteret støtte til kurs om barns rettar og vern. Ei jente som bur hjå familie får no høve til å gå på skulen. Resten av pengane gjekk til å betale rekningar for straum, internett, telefon og mat.

Dagsenter: Gatebarna kjem til dagsenteret måndag til fredag for å få eit måltid.

Vil tilbake

Lene Rodegård oppsummerer opphaldet som to månader med frustrasjon over alt folk manglar. Spesielt på helsefronten. Men sjølv om opphaldet har kosta henne nær 100.000 kroner i reiseutgifter og tapt arbeidsinntekt, vil ho gjere det igjen. Opphaldet gav mykje. – Eg vil ned att. Eg er ikkje ferdig der. Kan gjere så mykje meir. Eg vil gjerne rydde opp i alt. Men det går jo ikkje. Men det skal så lite til for å gjere ein forskjell. Me i Norge har vunne i Lotto som er fødde her, seier ho.

Løver: Det var tid til mange løvebesøk også under det åtte veker lange opphaldet i Zimbabwe.

Ho budde i Antelope park i Gweru. Her fekk dei og høve til å vandre med løver. Ei stor oppleving. Men det var arbeidet med gatebarna som gjorde mest inntrykk og som ho vil halde fram med. Andre norske frivillige har starta Midlands Children Hope Prosjekt. Her er Rodegård sponsoransvarleg. Ho vil jobbe for at gatebarn i Gweru kan kome på barneheimen Midland Children Hope Center. Der kan dei gå på skule og bli ein del av samfunnet att.

Fire år: Denne vesle guten vart kasta på gata då han vart sjuk. Foreldra hadde ikkje pengar til lege. Lene Rodegård jobbar frivillig for at gatebarna i Gweru, og etter kvart også andre stader, får skule, heim og ein betre kvardag.

– Eg kunne tenkje meg å undervise om ernæring. Hovudretten til dagens to måltid – for dei som har råd til slikt – er ein slags graut av maismjøl og vatn. Lite næring for å seie det slik, seier Rodegård. Zimbabwe har moglegheiter. Men førebels har dei svært lite pengar i statskassa som kjem innbyggjarane til gode. Rodegård legg til at gjennomsnittsalderen i Zimbabwe er 37 år. – Så Mugabe lever på overtid, for å seie det slik, slår ho fast.

Nydeleg: Vesle Nydelig vart født då Lene Rodegård var med på nattskift på ein av klinikkane i Zimbabwe. Dei tre frivillige jentene som var med under fødselen fekk velje namn på veslejenta.

Løver: Det var tid til mange løvebesøk også under det åtte veker lange opphaldet i Zimbabwe.

Gjorde inntrykk: Barn i Zimbabwe.

Mange drøymer om å hjelpa fattige barn i Afrika. Anita Svendheim (20) gjer noko med det. No har ho starta sin eigen hjelpeorganisasjon (Magasinet 30.08.12)

Anita Svendheim hjelper foreldrelause born i Zimbabwe. FOTO: Privat

Tidlegare Magasinett-skribent Anita Svendheim har brukt store delar av sommaren ved ein barneheim i Zimbabwe i Afrika. Ho har, saman med vener, stifta ein organisasjon for å samla inn pengar til Midlands Childrens Hope Project.

Kva var det som fekk deg til å starta Midlands Children Hope Project?

– Ideen om å starte MCHP kom til meg då eg arbeidde som frivillig i Zimbabwe i 2011. Her besøkte eg ein barneheim med namn Midlands Children Hope Project, der 18 born i alderen 8-16 bur. Det var stor usikkerheit rundt kvardagen deira, og då spesielt skulegongen, då dei er heilt avhengige av frivillige sine donasjonar.

– Saman med Thomas Nordberg, som også arbeidde frivillig ved same barneheimen, såg me det unike potensialet for norske sponsorar til å gjera ein stor forskjell i borna sitt liv ved å sikre dei ein fullendt skulegong. Heimen har mange behov, men me valde å fokusera på dette då me har tru på at dei moglegheitene, kunnskapen og motivasjonen som blir gitt dei i klasserommet gir dei best mogleg føresetnadar for ei bra framtid.

Korleis er det å jobba med hjelpearbeid?

– Før eg starta arbeidet med organisasjonen visste eg nok ikkje heilt kva det var eg heiv meg inn i. Papirarbeid rundt registrering i Brønnøysundregistera, oppfølging av sponsorar og overvaking av midlar som blir brukt i Zimbabwe er mykje arbeid, men når ein ser kor lite som skal til for å forandra eit heilt liv til det betre her nede i Afrika er det ein liten pris å betala.

Kva er Midlands Children Hope Centre?

– Dei vanskelege tidene i Zimbabwe har ramma dei mest sårbare hardast og har gjort fleire og fleire born hamnar på gata. Midlands Children Hope Centre driv eit drop-in senter og ein barneheim der dei har som mål å få desse borna tilbake i samfunnet igjen. Dette er veldig vanskeleg arbeid då desse borna er blitt vane med ein gatekultur med heilt andre verdiar enn folk flest. Ofte kan det ta 4-5 år frå dei startar å arbeide med eit born til det blir tatt vekk frå gata for godt.

– Ved drop-in senteret serverer dei gateborna eit dagleg måltid, samt gir dei moglegheita til å slappe av, ta seg eit bad og vaske kleda sine. Her får dei også den oppfølginga og støtta dei treng for å komma seg tilbake i samfunnet. Dersom dei har ein familie vil ein prøve å ta dei tilbake til heimen.

– Barneheimen er for dei foreldrelause borna som har eit sterkt ynskje om å komma seg vekk frå gata. Her vil dei få den tryggleiken som faste rammer, ein seng å sove i, tre daglege måltid og skulegong gir dei.

– Midlands Children Hope Centre har seks tilsette, som alle arbeider fulltid gratis for at gateborna skal få ei betre framtid.

Korleis er det å jobba med hjelpearbeid i eit land med eit styresett som Zimbabwe?

– På mange måtar gjer det arbeidet vårt meir tungvindt då ein møter på utfordringar som at norske bankar ikkje overfører pengar til zimbabwiske bankar, men det er på ingen måte ein umoglegheit. Korrupsjonen har også ført til at fleire organisasjonar som til dømes UNICEF og vestlege land har kutta all bistand til landet, og gjer det enorme behovet ein ser i landet opp for dei ekstra krafttaka det krev.

– Korrupsjonen i landet påverkar også borna som ein arbeidar med i stor grad. Mange blir brukt i organisert kriminalitet av til dømes ulovlege gruvearbeidarar, der jentene blir eigd av eldre menn. Staten bruker også gateborna som ein type agentar då borna har kontroll på alt som skjer i gatene.

Kor mange i Noreg er de som er engasjerte i organisasjonen?

– Per i dag er me 3 personar som sit i styret til organisasjonen, i tillegg til at me har over 20 sponsorar som er spreidd over heile landet. Me samarbeider også med personar i New Zealand og Australia som ynskjer å setje opp liknande prosjekt.

Korleis jobbar de for å samla inn pengar?

– Hovudsakleg fokuserer me på sponsorar som støttar barneheimen med eit månadleg beløp, anten det er som vanleg sponsor eller studentsponsor. Desse donasjonane vil uavkorta gå til å dekke utgiftene barneheimen har rundt skulegongen til borna, då dette er ein enorm utgift for dei som ein følgje av at skulepengane i Zimbabwe har auka med 300 prosent dei siste åra.

– Me ynskjer også å sponse barneheimen på andre områder, som å sette opp prosjekter som kan gjera at dei ein dag vil vera økonomisk uavhengig av frivillige donasjonar. Til hausten kjem organisasjonen til å gje ut eit magasin der overskotet vil gå til å kjøpe barneheimen ein større eigedom slik at dei vil kunne ta imot fleire born, setje opp sin eigen grønsakshage og starte opp andre prosjekt som krev større plass.

Kva gjer du til hausten?

– Til hausten flyttar eg til Surrey, England, for å studere internasjonale relasjonar ved universitetet Royal Holloway.

Samstundes har ho planar om å jobba for hjelpeorganisasjonen sin.